Demonstrasjon for et fritt internett. (Bilde: Anders Brenna)
(Bilde: Anders Brenna)

Internett blir en flopp

  • IT

Anders Brenna er nettsjef i Teknisk Ukeblad. Jörgen Skjelsbæk
I 1996 publiserte Dagens Næringsliv det som raskt ble en legendarisk kronikk: " Internett er en flopp! ".

Forfatteren har blitt latterliggjort av alle i flere år, men mange av de som ler har skjønt mindre nå, enn hva han skjønte da. Det er skremmende.

Ingen bryr seg om internett

Igår, onsdag 29. april, ble det arrangert en demonstrasjon for et fritt internett utenfor stortinget.

Nettentusiaster fra Grønn Ungdom, Miljøpartiet De Grønne, Unge Venstre, Sosialistisk Ungdom, Rødt, Rød Ungdom, Piratpartiet, EFN og FriBit samlet noen likesinnede for å holde appeller:

  • For et fritt internett
  • For digitale rettigheter – alminnelige borgerrettigheter må også gjelde på internett
  • For en kulturell allmenning
  • For at kommunikasjonsflyten ikke bør sensureres eller logges, og kun overvåkes der det foreligger mistanke om lovbrudd direkte mot den eller de personene som overvåkes
  • For at tjenesteleverandører som gir brukerne mulighet til å utveksle informasjon med hverandre ikke skal holdes ansvarlige for informasjon brukerne utveksler, og ikke skal sensurere eller overvåke brukernes kommunikasjon
  • For at det å lenke til informasjon fra en annen bruker i seg selv ikke bør være et lovbrudd

Det var ikke mange som kom. Selv blitzerne glimret med sitt fravær, og tamilene som holder sin kontinuerlige demonstrasjon tok seg en pause for å småprate litt mens ungene lekte på plassen i det fine været.

De utsendte politifolkene var neppe der på grunn av internettdemonstrasjonen. De hadde nok en rolig og fin dag, og registrerte vel knapt at det var en demonstrasjon.

Den eneste som kom ut fra Stortinget var for øvrig en vakt som trolig ville ha litt frisk luft ute i det fine været.

Når det er sagt, så er det også på sin plass å si at det ikke kom noe nytt fra demonstrantene.

Internett er ikke viktig nok

Det var noen fotografer der, og kanskje var det noen av de som også var journalister. Mediene hadde viktigere ting å gjøre denne dagen.

Norsk Journalistlag (NJ), journalistenes fagforening, hadde sitt landsmøte.

Det var nok det viktigste møtet på mange år, men for oss som bare fulgte det via internett ble alt overskygget av et forbud mot å bruke bærbar PC på landsmøtet. «Vi har trykt opp og lagt ut alle sakspapirer, så det er vel ivaretatt».

Det er vanskelig å finne ord, men dette er nok en god forklaring på hvorfor journaliststudenter er i uttakt med sine jevnaldrende .

På hvilke andre studier sier 19-åringer ting som «Jeg har mest lyst til å jobbe i en papirredaksjon, fordi det er den mediekanalen jeg er mest kjent med»?

Feilslått strategi

Resten av mediebransjen var på den årlige prisutdelingen til Gulltaggen. Det er et stort årlig arrangement med glimrende foredragsholdere, men prisutdelingen har en stor stygg ripe i lakken etter at de ifjor kåret «Piracy Kills Music» til Norges beste internettstrategi.

Ett år etter klarer jeg verken å se at strategien var vellykket, eller at den noensinne kommer til å virke. For meg virker det som om musikkbransjens strategi er å sende ut «selvmordsbombere».

Ledelsen overlever kanskje, men hvordan det og «brent jords taktikk» skal gi dem og musikerne mer penger i kassa er nok strategi på et nivå høyere enn jeg forstår.

Musikkbransjen var nok godt fornøyd med å vinne første runde i The Pirate Bay-rettsaken, selv om de visste at den uansett ville bli anket.

Det tok da heller ikke lang tid før den første skandalen etter rettsaken ble et faktum.

Nødvendige ekstremister

Noe av den verste menneskesorten vi har i samfunnet er ekstremister. Fanatikere uten evne til å se annet enn sin egen vedtatte sannhet.

Slike mennesker er farlige, uansett om vi snakker religion, ideologi, politikk eller for den slags skyld teknologi.

Det nytter ikke å snakke med ekstremister, selv om man prøver. De få gangene man blir enige og kommer til et kompromiss, er utgangspunktet at man møtes på midten.

Fornuftige mennesker i dialog med ekstremister vil derfor alltid tape.

The Pirate Bay er en gjeng med ekstremister, og det samme er mange av fildelerne. Det er et problem, men det er et nødvendig problem så lenge musikk- og filmbransjene også ledes av tilsvarende ekstremister.

Vi er mange som har forsøkt å snakke de til fornuft, men det nytter ikke. Jeg er en av de som ikke bruker The Pirate Bay, men som snart kommer til å gjøre det. Jeg vil betale, men får ikke lov.

Vil ikke bryte loven

Jeg ønsker meg et lovlig filmtilbud på nett med godt utvalgt, og jeg er villig til å betale for både min og mine ungers filmforbruk.

Alle revolusjoner trenger en ekstremist, en bølle som står prinsippfast uansett hva både motstandere og meningsfeller mener.

Revolusjonen spiser sine barn, sies det, og hvis det betyr en mer moderat retning så er det en god ting.

Se for eksempel på Richard Stallman, friprog-ekstremisten som mange innen fri programvare etterhvert måtte holde avstand til.

Han skapte en ny modell som har endret IT-bransjen, men på veien måtte hans meningsfeller finne et mer fornuftig kompromiss mellom ham og den tradisjonelle proprietære programvarebransjen.

De hadde ikke klart det uten å ha Stallman som alternativ motpart.

Unge og lovende

Internett er fortsatt et ungt fenomen, og det forstås ikke av alle. Dessverre er det gjerne slik at jo mer makt man har, jo mindre forstår man.

Når store deler av samfunnet ledes av personer som knapt kan stave IT, og med enda færre som vet hva forkortelsen står for, er det ikke rart at fremtiden saboteres av makthaverne.

Det gjør mange, enten de jobber i det private eller i offentlig sektor.

Noen har skjønt at de unge og lovende er fremtiden, men den forståelsen går gjerne hånd i hånd med private utsagn om «disse late ungdommene».

Digitale innfødte

I festtaler og på seminarer tar ledende fremtidstenkere godt betalt for å dra frem uttrykk som de «digitale innfødte» om de unge, og vi «digitale innvandrerne» om oss gamle som ikke vokste opp med internett.

Sjefene nikker anerkjennende på seminarene, for så å dra hjem og gjøre det stikk motsatte av det de har betalt for å lære.

Nå skal du Googles før du ansettes, og nåde deg om noen har lagt ut nachspielbilder eller om du har skrevet noe dumt på internett.

Det er tydeligvis ikke så farlig om du fester vilt og oppfører deg som en gris, så lenge du klarer å skjule dine spor. Slike ledere vil hodejegerne ha.

Dersom du får jobb, må du lære deg å innrette deg etter det gamle etablerte regimet. Sjefene dine vet hva de kan, og forholder seg til det.

Gjør gjerne opprør, men dette er ikke en Hollywood-film på 1 time og 30 minutter. Dette er din karriere, og selv om du bytter jobb noen ganger, så gjelder loven om «alt du sier kan og vil bli brukt imot deg».

Pass deg, og ikke gå for fort frem. Det skremmer folk, og du vil plutselig en dag oppdage at det var lenge siden noen kalte deg «ung og lovende».

«Drittunge»

Even Sandvold Roland er 18 år og russ. Han er ung og lovende på mange måter. Les bloggen hans, så skjønner du at dette er en ung mann med klare tanker.

I forrige uke ble han verdenskjendis på rekordtid etter at han klagde på at han ikke fikk lov til å kjøpe den nye musikken til sitt favorittbands nye album på nett.

I motsetning til hva musikkbransjen påstår, så er det ikke så sjeldent at en 18-åring betaler for musikk eller film at det er en verdensnyhet i seg selv.

Min eldstemann fyller 17 nå i mai, og han har mer enn 500 lovlig kjøpte DVD-plater i hylla som han har kjøpt for egne lommepenger - selv om jeg har lovt å betale for alle filmer så fort vi får de på nett.

Nyheten med Even var at han fikk svar fra en av musikkbransjens norske sjefer: «Da synes jeg du skal stjele den, så kan du skryte av prosessen på drittungebloggen din etterpå».

Farsott

Nyheten spredde seg raskt gjennom nettjenesten Twitter, og vedkommende ble tvunget til å beklage.

Det gjorde han, men det var neppe nok. Han ble sykemeldt, ifølge NA24, og får sannsynligvis sparken på ordre fra det amerikanske morselskapet. og risikerer kanskje til og med å miste jobben på ordre fra det amerikanske morselskapet. Amerikanske selskaper har et annet forhold til personalpolitikk enn hva vi er vant med i Norge.

Når de kan saksøke folk tilbake til steinalderen for ulovlig nedlasting av filmer, tenker de neppe lenge over å kvitte seg med en brysom ansatt som har tabbet seg ut.

De har sikkert sett noen av de mange filmene til sine kollegaer i filmbransjen, men har nok ikke helt fått med seg hvem som er helten og skurken i filmene de ser.

Det er trist hvis det skjer, men jeg vil gå så langt som å si at det er et nødvendig. Denne personen gjorde noe dumt. Deretter kom det først en dårlig unnskyldning, og så en god unnskyldning.

Den gode unnskyldningen ble tvunget frem av internett. Hvis han mister jobben etter den, så viser det hvilken farlig retning samfunnet beveger seg.

Tvinges til ærlighet

Internett er et mangehodet beist, og for de som bare er interessert i det negative er det mer enn nok å ta tak i.

I utgangspunktet er saken med Even og den norske musikksjefen en negativ ting med internett.

Selv etter unnskyldningen, så spredte saken seg internasjonalt i et tempo som kanskje var medvirkende til at politikeren Wegard Harsvik (Ap) uttalte følgende på NJ-landsmøtet: «Det er en strukturell svakhet ved nettet at nyhetene spres raskt».

Jeg må si meg enig i at vi snakker om en strukturell svakhet, men det er ikke nettet det er noe feil med.

Internett tilbyr muligheter. Hvis politikere, næringslivsledere, sjefer i offentlige etater og store deler av pressen fortsetter å fornekte internett, vil andre bruke mulighetene som internett byr på.

Det vil komme mye godt ut av det, men i en overgangsfase vil de nye mangle erfaringen og bakgrunnen som får hjulene til å gå rundt på en god måte.

De finner alltid ut av det etterhvert, men det tar tid, og det hadde vært bedre og gått raskere hvis de etablerte ble med inn i fremtiden.

Maktdemonstrasjon

Når Even ble kalt «drittunge» spredte det seg med internetthastighet. Det var en maktdemonstrasjon av potensialet, men også et høyt varsko.

Flere har blitt skremt av hvor farlig det er å si noe dumt nå som internettpopulismen tar over kontrollen og presser meningsavvikere i kne.

Det gleder meg at saken spredte seg som ild i tørt gress, og det gleder meg at bekymringen for hva dette kan føre til vokser frem.

Bekymringen kan anses som et rop om hjelp til å takle et raskt voksende problem, men det er ingen som svarer.

De etablerte har vært for opptatt med å feie internett under teppet, og med å bremse en utvikling som ikke kan stoppes. Hvis den massive innsatsen i stedet ble brukt på å etablere seg med troverdighet og tyngde på internett, ville vi hatt med oss mekanismer for å roe ned slike farlige populistiske utviklinger.

Merk at jeg skriver «roe ned» og ikke «kontrollere». Den tid er forbi, for alle.

På internett må politikere, bedriftsledere, journalister og alle andre stå til ansvar for hva de gjør, eventuelt ikke gjør. Det er ubehagelig, men når man gjør det så tilgis man også når man gjør en feil.

Glimt av håp

Det er mange grunner til å være oppgitt for tiden, men det er også glimt av håp.

Flere medier og politikere har begynt å skjønne at nettdebatten er samfunnsdebatten, og at de må delta i dialogen for å være troverdige. De som gjør det, bidrar til en bedre samfunnsdebatt.

Et godt eksempel på at det nytter, kom tidligere denne uken da ansvarlig redaktør i Norges største publikasjon beklaget en (liten) tabbebloggen til en minister som deltar i nettdebatten.

Svaret hans er så viktig at jeg tillater meg å republisere det i sin helhet også her:

Først en rettele til ditt innlegg:

Artikkelen er ikke skrevet av en VG Nett-journalist men av Norsk Telegrambyrå. Jeg kjenner ikke til hvordan NTB har arbeidet med denne saken, men det kan virke som at den er basert på en artikkel skrevet av NRK-journalist Roy Hilmar Svendsen.

Tittelen på selve artikkelen er: ”Vil straffe Facebook-bruk i skoletiden”. På vår nyhetsdesk er dette blitt til “Facebook på skolen kan bli forbudt”.

Denne tittelen er det jo åpenbart ikke dekning for, så her må jeg på vegne av VG Nett beklage!

Dette er et godt eksempel på hvordan sosiale medier og nettpublisering tvinger fram bedre kvalitet – bedre journalistikk. Du som kilde kan påpeke feil, og du kan dokumentere det du faktisk sa fordi arrangøren av konferansen har lagt ut videoopptak av hele talen. I tillegg bidrar deltakere på konferansen med egne blogginnlegg og synspunkter. Ditt blogginnlegg blir plukket opp på Twitter fordi du har et relevant poeng, og slik når saken meg.

Vi har på få år gått fra en virkelighet hvor noen få medier, og noen få politikere, eksperter organisasjoner etc hadde tilnærmet monopol på å tale i det offentlige rom. Den tiden er forbi. Nå er vi alle deler av en stor samtale.

Jeg er overbevist om at det er en god utvikling. Det er en absolutt demokratisering av muligheten til å ytre seg. Hvis ytringsfrihet er et gode, må det være et større gode at flere får muligheten til å ytre seg! Jeg er derfor glad for at vår tittel ”Facebook på skolen kan bli forbudt” ikke er dekkende for hva du som kunnskapsminister mener. Skolen kan ikke lukke Nettby (70% av norske tenåringer er medlem) og Facebook ute uten samtidig å lukke ute en viktig del av virkeligheten. Skolen må sette barn i stand til å bruke sosiale medier på en god måte – ikke lukke øynene for dem!

Hvis kvelden er god skal jeg skrive litt mer om sosiale medier og hvordan de påvirker de tradisjonelle.

PS: Det heter VG Nett – ikke vg.no

Espen Egil Hansen

Sjefredaktør VG Nett

Twitter: @eghan

Ting tar tid

Alle bransjer som berøres av internett må ta et viktig valg. Skal de være med inn i fremtiden, eller skal de holde igjen så lenge de klarer.

Det er fullt mulig å forsinke utviklingen. Nye ting tar alltid lengre tid enn entusiastene håper, men det går også alltid fortere enn skeptikerne tror.

Forskjellen denne gangen, er at verden har en stor finansiell krise som påvirker alle bransjer og alle land. Slike kriser akselererer utviklingen, og de avslører svindlere og inkompetanse.

I gode tider kan man lettere slippe unna etter å ha tatt noen snarveier, og man trenger ikke nødvendigvis være en god leder for å lykkes. Det holder gjerne at man er sjef på rett sted til rett tid.

Nå er det feil sted og feil tid for alle. Det betyr at valgene som gjøres nå får konsekvenser på en helt annen måte.

Krisen kan ikke kanselleres ved hjelp av diverse redningspakker, men de kan dempe effekten hvis de brukes riktig.

Dessuten må de bidra til at vi raskest mulig kommer oss opp på bena igjen etterpå. Stikkordet er internett.

Kreativ ødeleggelse

Internett er ikke problemet, internett er løsningen. Ikke fordi teknologien er så god eller fascinerende, men fordi teknologien gir oss muligheter til å samarbeide og diskutere med hverandre på et helt nytt nivå. Det trenger vi.

Finanskrisen tvinger oss til å tenke nytt, og til å skape noe nytt. Internett ødelegger mye av det gamle enten vi vil eller ikke, men ut av denne ødeleggelsen kommer det nye kreative løsninger.

Hva det er, vet vi ikke ennå, men vi kan med stor grad av sikkerhet slå fast at internett har en viktig rolle å spille.

Da er det dumt av oss å bruke vår knappe tid og våre knappe ressurser på å kvele internett.

Det er ikke internett som må integreres med oss, det er vi som må integreres med internett.

Hvis ikke får den latterliggjorte kronikk-forfatteren rett, og internett blir en flopp.