Med vi mener jeg ikke bare Teknisk Ukeblad med tilhørende nettavis. Jeg snakker om vi som kunnskapssamfunn, det vil si norske bedrifter, offentlig sektor, organisasjoner og privatpersoner.

Alt og alle som er en del av samfunnet vi lever i.

Det holder ikke lenger med en hjemmeside på internett. Informasjon om bedriftenes produkter, Skatteetatens skattelister, kommunens etater og åpningstider samt nettavisenes nyheter er vel og bra, men det er bare et første skritt på veien.

Vi må ta mange flere skritt for å komme oss dit vi bør være.

Privatpersoner ligger langt foran alle organisasjoner og bedrifter, og våre barn ligger langt foran oss voksne. De digitale innfødte kalles de så fint, mens vi er de digitale innvandrerne.

Det kan høres litt skremmende ut, men realiteten er at det er skremmende. Disse digitale ungdommene ligger så langt foran oss at de vil bli desillusjonert når de kommer ut i arbeidslivet og oppdager hvor tregt samfunnet vårt utvikler seg.

De forventer interaktivitet og et internett der alt er koblet sammen. Det er ikke så rart, det var jo derfor det ble kalt verdensveven, eller World Wide Web.

Vi har tatt internett i bruk, men vi har ikke utnyttet mulighetene. Offentlige etater legger fortsatt ut skjemaer til nedlasting, men som regel må de fylles ut for hånd, undertegnes og sendes inn slik at en saksbehandler manuelt kan legge opplysningene inn i et datasystem.

Offentlig sektor må fornyes, men er ikke alene om det. Mange bedrifter ligger like langt bak. Det er for eksempel ikke uvanlig at reiseregninger må skrives ut, signeres og legges l papirhyllen til regnskapsavdelingen.

«The future is already here, it's just unevenly distributed», sa science-fiction forfatteren William Gibson en gang.

Aldri har han hatt mer rett enn nå. Teknologiene og løsningene vi trenger er allerede tilgjengelige, men vi er trege med å ta dem i bruk. Noen har tatt skrittet videre, men langt fra alle.

Staten er i gang med flere prosjekter, og det gleder meg å se at Kommunaldepartementet endelig er i gang med et prosjekt for å gjøre elektronisk valg til en realitet i 2011.

Det må bli en suksess, for hvordan skal det gå med demokratiet vårt hvis de digitale innfødte foretrekker å gi sin stemme gjennom en gruppe på Facebook?

Nå er det på tide at vi, kunnskapsnasjonen Norge, tar grep for å bli en naturlig del av kunnskapssamfunnet.

Vi må ha flere ambisiøse internettprosjekter, og vi må endre måten vi tenker på: Det er vi som må integreres med internett, og ikke omvendt.