Ingen ny giv for nyskaping

Det er et betimelig spørsmål, fordi rapporten har oversett grunnleggende forutsetninger for vekst i privat sektor i en åpen markedsøkonomi. Disse mangler skal vi beskrive nedenfor.

Modell for nyskaping og vekst

Rapporten konstaterer at de makroøkonomiske virkemidler som Storting og Regjering har valgt å bruke, har vist seg utilstrekkelige i en åpen økonomi. Vi gikk over i en informasjonsøkonomi, som forutsetter næringslover vi ikke har.

Imidlertid er begrepet “informasjonskostnad” utilstrekkelig til å beskrive dynamikken i nyskaping og vekst. Et klart eksempel på det fikk vi på Delphis møte for investorer 12. april. Peter Warren svarte at han ikke kunne vurdere utviklingsbedrifter på børsen. De mangler historikk i form av regnskap i balanse og uavhengig markedsanalyse. Verdisettingen blir et subjektivt skjønn, og fører lett til et pyramidespill, slik Warren påpekte i et samtaleprogram i NRK TV1 samme dag. Dette er en viktig erkjennelse fra kompetent meglerhold.

Utviklingsbedriftene trenger eiere med innsikt i deres teknologi og marked. Eierne må øve kontroll og bidra aktivt. Det sier seg selv at bare en liten krets av investorer har eller vil erverve seg slik kompetanse. Det bør heller ikke finnes et marked for aksjene i nyskapingsbedrifter, fordi det ikke vil gi en kvalifisert reaksjon på fremdriften av selskapet.

Et pseudomarked for slike aksjer blir gjerne et pyramidespill, og frister til bevisst giring av kursen. Vi noterer at dette er forbudt etter Lykkespilloven av 1902. Å trekke opp grensen, er en av statens krevende oppgaver for å skape tillit til en markedsøkonomi. Det blir påkrevet å dele bedriftene inn i to grupper. I den ene gruppen kan det skapes et marked for dens aksjer, mens det ikke bør eksistere i den andre gruppen. Til den sistnevnte gruppen hører utviklingsselskaper og tradisjonelle bedrifter med få, stabile og aktive eiere.

Rapporten benytter begrepet “markedssvikt”. Det er tilstrekkelig for den første gruppen selskaper, men misvisende for den andre gruppen. Omtrent halvparten av næringslivet tilhører hver gruppe av selskaper i de vestlige land. Utviklingsprosjekter, nyetableringer og de fleste mindre bedrifter hører til den siste gruppen. Det blir absurd å implisere at halvparten av næringslivet lider av markedssvikt på eiersiden. Det blir også uten mening å bruke ordet markedssvikt i en modell for å beskrive nyskaping, slik Hervik-utvalget i utstrakt grad gjør.

På finansmiljøets premisser

Rapporten definerer venturekapital som de investorer som går inn etter at produktet er utviklet og har vist sin berettigelse hos kunder. I USA ble dette navnet utelukkende brukt på de som investerte i nyetableringer frem til det nye produktet har oppnådd aksept i markedet. At de følger med til selskapet når modenhet, sikrer kontinuitet. Deres antall økte sterkt i USA etter SMB-loven av 1933. De fikk derfor et eget navn, “venture”, for å skille dem fra finansinvestorer. Her ligger årsaken til at USA ble nr. 1 på innovasjon i den vestlige verden. Europa ligger langt etter, ifølge ECE Benchmarking-data fra EU. Tre av fire venturebedrifter lykkes i USA, en av ti i Norge, ifølge Sintefs leder Roar Arntzen til Aftenposten, og en av hundre i Russland, ifølge Fiskeriinstituttet i Tromsø. Selv om tallene ikke er helt sammenlignbare, er budskapet om betydningen av næringslovene og den holdning de skaper hos aktørene, meget tydelig.

En bør ikke forbauses over at gründeren med en god idé og de spesialister bedriften trenger for å lykkes, vegrer seg å forlate en karriere ved universitet eller i en etablert bedrift, når bare en av ti nyetableringer lykkes. Det oppleves som en oppfordring til å selge sine ideer eller flytte ut av landet. Man ser også hvorfor mobiliteten er så mye større i USA enn hos oss.

Med NOU 2000:7 sin definisjon av venture, forsvinner behovet for et eget navn. De er finansinvestorer. Diskusjonen om tilførsel av kapital er i sin helhet viet hvordan såvel banker som finansinvestorer kan beskytte seg mot den risiko de opplever ved å engasjere seg i nyskaping. Hvilke eiere nyskapingsbedrifter trenger for å lykkes, er knapt viet et ord i rapporten.

Den nye giv

Utvalget foreslår å gi SNDs låneavdeling de 200 mill. kr som ble overført til Startfondet og som førte til Tore Tønnes avgang. Man går også inn for at Norges forskningsråd nå skal prioritere større strategiske prosjekter. Imidlertid er det nettopp nyetableringer med slike målsettinger som våre lover er spesielt uegnet til å understøtte, mens USA her er på topp (se Michael Porter i Harvard Bus. Rev. sept.92, s.68). Utvalgets anbefaling bør derfor ikke følges opp nå.

Fra utvalgets rapport på side 90, fremgår det at USA nesten ikke gir støtte til nyetableringer. Samtidig er USA på topp i innovasjon og Norge nær bunn. Den mest iøynefallende forskjell er kvaliteten på aksjelovene. Dette har vært kjent for Næringsdepartementet i mer enn fem år. I sitt forslagt til revidert statsbudsjett, foreslår regjeringen en reduksjon av bevilgningene til SND med 200 mill. kr, istedenfor en økning på 200 mill. kr slik NOU 2000:7 anbefaler. Da er det vel på tide for regjeringen å gjøre noe med aksjeloven ?

Idégiver eller forsker – en ugrei pakke

Hervik-utvalget er lite opptatt av hvordan bedriften skal overleve de 10 år det gjerne tar å bringe en idé eller et forskningsresultat til den modenhet at finansinvestorer blir interessert.

På slutten av vår planøkonomiske periode fikk private investorer slike prosjekter fra instituttene.Tandberg Vision er et slikt eksempel. Nå er det slutt, og man leter etter surrogatløsninger som bringer nyetableringen frem til det stadium, da idégivere og forskere blir overflødige.

Disse bør advares, ikke oppmuntres av staten.

Hervik-utvalgets rapport bør legges bort, og Norges næringspolitikk endres snarest mulig.