– Samfunnsdebatten trenger noen andre stemmer enn økonomenes, sier SV-representant på Stortinget, Alf Holmelid, til Teknisk Ukeblad.
En av Stortingets tre ingeniører har sett seg lei på teknologenes fravær fra samfunnsdebatten, og økonomenes tilsvarende dominans. Som i klimapolitikken, hvor økonomiprofessor Steinar Strøm har vært blant dem som har rådet Jens Stoltenberg til å sørge for at Norge når sine CO2-mål på billigst mulig måte, aller helst gjennom et internasjonalt kvotemarked. Selv om det kan skape trøbbel for sentrale deler av industrien.
Steinar Strøm:
Les også: Grip mulighetene, ingeniører!
I utformingen av klimapolitikken har økonomene hatt enorm påvirkning. Klimakvoter har blitt det sentrale virkemidlet. Teknologene, som skal levere løsningene har hatt lite å si. Det liker Stein Lier-Hansen, administrerende direktør i Norsk Industri, dårlig.
– Det er et stort problem. Samfunnsøkonomene har for stor innflytelse på de virkemidlene politikerne velger, sier han. Dette skaper handlingslammelse i klimapolitikken og reduserer vår evne til langsiktig tenkning.
Oljen har skylden
Han tror det skyldes de enorme olje- og gassinntektene Norge har hatt de siste par tiårene, som skal forvaltes uten risiko for staten. Dermed blir Norge mer å sammenligne med de oljerike araberlandene, heller enn OECD-landene som vi tradisjonelt sett har sammenlignet oss med.
– Vi har ikke hatt det samme behovet for å sikre fremtidige inntekter gjennom innovasjon og modernisering av viktig infrastruktur fordi vi har hatt olje og gass, sier han.
Men gradvis oppdager vi at sentral infrastruktur forvitrer. Det har jernbanepassasjerene merket i økende grad de siste ukene. Eller trafikantene som ferdes på stamveinettet.
– Vedlikehold sees ikke som viktig for å tjene penger. Det blir en debatt om velferd i offentlig sektor, men det å ha et topp moderne jernbanenett, veinett eller kaianlegg har ikke vært viktig for å sikre inntektene, sier han.
Tydelig i klimadebatten
Han mener at dette også handler om måten samfunnsøkonomene tenker på, noe som har blitt tydelig i klimadebatten.
– Det har siden 1990-tallet blitt etablert som en sannhet at vi skal ha sektornøytrale virkemidler. Det begynte med CO2-avgift, som rammet de som er i hardest konkurranse med bedrifter i andre land, som ikke har innført CO2-avgift på sin konkurranseindustri. Sosialøkonomene var tidlig ute med å hevde at Norge måtte erstatte nasjonale avgifter med et globalt avgiftssystem. Der har de forregnet seg for det er kun EU som har etablert et kvotesystem. Dermed har kvotehandel blitt et regionalt virkemiddel, sier Lier-Hansen.
Han mener det vil forsterke konkurranseulempen med den delen av industrien som ligger i land utenfor kvotesystemet.
– Den norske debatten har blitt dominert av samfunnsøkonomene, som ikke har annet formål enn å flytte utslipp fra Norge. Men det vi trenger er andre virkemidler, som kan presse frem ny teknologi. Det har EU skjønt, sier industritoppen.
Ikke samfunnssynsere
I Ingeniørenes hus sitter en sivilingeniør som har brukt mye tid de siste årene på å fremme teknologi i samfunnsdebatten. Tekna-president Marianne Harg er enig i at ingeniørene har vært borte fra samfunnsdebatten.
– Vi har ikke vært oppdratt som samfunnssynsere. Vi vil så gjerne gi fasitsvar. Vi vil ikke gi noe svar før vi har regnet på det. Det er en slags selvpålagt internjustis, sier hun.
– Er det et problem?
– Ja, jeg tror det er et problem når vi ser resultatet av folks innsikt om hva som trengs i samfunnet. Alle klager for eksempel på togene, men vi mangler personer med kompetanse til å gjøre noe med det. At økonomene har mer makt over politikken enn ingeniørene, er på et vis naturlig, mener hun.
– Det er noe iboende at den som har penger har makt. Økonomene fordeler pengene og har gjennom det makt. Noen må jo fordele dem, men da må de sikre seg at de har den riktige kunnskapen, sier Harg.
Tekna-presidenten mener det er et problem for forskning og teknologiutvikling at det er det korte perspektivet som gjelder for økonomene.
– FoU gir ikke avkastning i løpet av to til tre år. Det tar minst 10 til 15 år. Det å tørre å se det i øynene krever mot. Satt på spissen er det kvartalene som teller for økonomene. For teknologene er det annerledes, mener Harg.
Endring på gang?
Hun ser en viss endring i næringslivet. Blant annet i Hydro, som i Svein Richard Brandtzæg fikk sin første teknolog som toppleder siden Johan B. Holthe.
Fremtredende økonomer som nevnte Steinar Strøm, og hans tidligere kollega ved Universitetet i Oslo, Karen Helene Ulltveit-Moe, har i det siste nærmest tatt livet av norsk industri. Harg mener å se tendenser til at enkelte økonomer ikke ser egenverdien av det å drive produksjon i Norge.
– Norge kan så klart tjene mye på bare å selge råvarer, inkludert energi, men i lengden må vi foredle. Det handler også om å bygge et forskningsbasert næringsliv, som gjør at vi kan overleve i fremtiden, sier hun.
Sverre Gotaas, sivilingeniør i kybernetikk og direktør i Statkraft, mener teknologenes synspunkter ofte drukner i samfunnsdebatten.
– Det er mange grunner til det. Mye av det vi jobber med er veldig komplekst. Mange ingeniører synes det er greit å slippe å forenkle, men da overlater de banen til veldig mange andre. Vi har ikke noen andre å skylde på enn oss selv. Enhver problemstilling har en tendens til å ende opp med en diskusjon om hva som er samfunnsøkonomisk lønnsomt. Der stopper gjerne diskusjonen, sier Gotaas.
Ingeniøren bygde Norge
Gotaas sitter i Teknas klimanettverk, en samling av 13 teknologer som skal komme med teknologiske innspill i klimadebatten. I desember kom nettverket med 10 teknologiråd om hvordan Norge kan kutte i klimagassutslippene til Norges forhandlingsdelegasjon i København.
– Vi sendte det for å synliggjøre forslag til løsninger som kan bidra til å løse klimaproblemene. Det ble sikkert sendt litt sent, men tanken kom også opp litt sent, sier Marianne Harg.
Teknologene har hatt sin periode med dominans i norsk samfunnsliv. Ingeniørene hadde en sterk posisjon i etterkrigstiden, da gjenoppbygging og industribygging sto i fokus.
– Vi vet jo at etter krigen var grunntanken å bygge Norge. Jeg er nesten sikker på at det ikke bare var samfunnsøkonomiske hensyn som lå bak da, men at også en del andre argumenter ble brukt, sier Gotaas.
Stein Lier-Hansen mener vi ikke er ferdig med å bygge landet. Nå skal det bygges om til å passe til en ny, bærekraftig hverdag.
– Vi tok i bruk ingeniørkunst til å bygge landet. Nå må vi bygge det på nytt igjen. Hvordan skal vi sikre at industrien tar nye kvantesprang? Hvordan skal vi bidra til at verden blir mer miljøvennlig? Da må ingeniøren igjen tilbake. Ingeniørkunnskap må være premissleverandør, mener Lier-Hansen.
Dyr teknologiutvikling
Han viser til at store norske industribedrifter, som Elkem, Hydro, Yara, Finnfjord smelteverk, Boliden i Odda og Borregaard alle har store teknologiprosjekter for å redusere CO2-utslipp, og som samtidig gjør bedriftene mer konkurransedyktige.
– Men dette er dyr teknologi som ikke er lønnsom på kort sikt. Da trenger vi virkemidler for å underbygge dette, understreker han.
Både Lier-Hansen og Marianne Harg tror ett problem er at teknologikunnskap er undervurdert i sentrale politiske miljøer.
– Blant rådgiverne rundt de nasjonale politikerne blir ikke ingeniører eller teknologer trukket inn. De som gir råd til sentrale politikere er folk som tenker helt likt. Da mister de en del perspektiver. Norsk politikk er dominert av folk som er påvirket av sosialøkonomisk teori. Men sosialøkonomi er ikke et fag som bygger på knallsterk empiri, sier Lier-Hansen og viser til at faget benytter seg av et modellsett som ikke er forankret i virkeligheten.
Teknologi uten marked
SV-politiker Alf Holmelid, som har bakgrunn som forsker i Elkem og forskningsdirektør ved Universitetet i Agder, viser til et eksempel fra sin egen karriere for å illustrere teknologenes betydning.
– Ingen økonomer ville finne på å tro at det skulle være mulig å drive med solceller i Norge. Elkem begynte med solcelleforskning i 1976. Det var en beslutning som helt klart var teknologidrevet. Det var noen som hadde tro på det. Det var ikke bygd på at det var et marked der, men at det var noen som hadde tro på det, sier han.
Nå stammer hele den norske solcelleindustrien, som etter hvert teller flere store industriselskaper, fra denne beslutningen i Elkem. Det samme gjelder for mikrosilika, som startet som et avfallsprodukt, men nå har blitt et viktig produkt for industriselskapet.
– Normale økonomiske kalkyler holder ikke alltid mål når man skal utvikle ny teknologi, sier Holmelid og viser til at Elkems solcellesatsing ble holdt i live fordi noen hadde tro på selskapet. Nå har fabrikken åpnet, over 30 år etter at forskningen startet.
Kortsiktig gevinst
Holmelid mener norsk industri er godt egnet til å bli ledende innen for eksempel miljøteknologi fordi det vil kreve et høyt kunnskapsnivå på alle nivå i organisasjonen. Det har man i norsk industri, fra forsker til operatør.
Men i norsk industri mener han fokuset på kortsiktig gevinst har blitt for dominerende de siste årene.
– Det startet på 1980-tallet, med en veldig markedsliberalistisk trend. Det var ikke en dings som skulle utvikles uten at det var et marked. Lederne som ble rekruttert på 90-tallet, sitter der gjerne fortsatt. Derfor vil det gå en generasjon før den voldsomme markedsliberalismen forsvinner, sier han.
