Ikke brenn skogen!

MILJØ Biobrensel markedsføres med den enkle argumentasjon at den mengde CO 2 som tilføres atmosfæren ved forbrenning av trevirke, er den samme som den som opprinnelig har kommet fra atmosfæren. Man har et karbonnøytralt system. Dette er imidlertid riktig bare hvis vi betrakter skogen som en konstant størrelse.

Å bruke skogen som brensel betyr i første rekke at den oppsamlede CO 2 slippes fri, samtidig som kapasiteten for den vitale CO 2-fangsten reduseres. Varmen fra forbrenningen skal rettferdiggjøre inngrepet. Hvis vi først ser på hvor mye CO 2 som slippes ut for hver energienhet som produseres ved forbrenning, finner vi at forbrenning av trevirke fører til at det slippes ut 0,40 kg CO 2 per kWh varme. Tilsvarende tall for olje er 0,34 kg, og for gass 0,20 kg.

Dette forteller at utslippene halveres om vi brenner naturgass istedenfor ved. Rent logisk bør vi anvende det brenselet som gir minst utslipp, og lagre det som gir mest. Karbonnøytralitet er ikke noen god målsetting.

Vår stående skog under bark utgjør ca. 720 millioner m 3. Den har tatt opp og lagrer ca. 550 millioner tonn CO 2. Om vi velger fortsatt å øke den stående skog i samme tempo som i de siste 10 år, dvs. med 1,5 prosent p.a., fører dette til lagring av 8 millioner tonn CO 2 årlig. Dette svarer til ca 40 prosent av tilveksten.

Vårt forbruk av biobrensel (inklusive avfall etc.) som produserer 9 TWh, gir i dag et utslipp på ca. 3,7 millioner tonn CO 2. Av dette antar vi at trevirke svarer for 2 millioner tonn CO 2 der energien må erstattes med fossilt brensel, men med halvert utslipp. Det vil si at CO 2-utslippene reduseres med 1 million tonn CO 2 om veden lagres istedenfor å brennes. Videre skal vi maksimere bruk av tre til husbygging og til andre formål hvor tre kan erstatte betong og stål. Produksjonen av ett tonn sement gir ett tonn CO 2-utslipp. Det vil si at om ett tonn sement erstattes med ett tonn tre, reduseres CO 2-belastningen med 2,5 tonn. Aviser, kasserte bøker etc. må lagres. Videre bør treavfall av alle slag, inklusive skogavfall, kunne lagres. La oss anta at alt dette fører til en CO 2-lagring på 1 million tonn.

Skogstilvekst, kutt i biobrensel og utvidet bruk av trematerialer vil under disse forutsetninger til sammen fjerne 10 millioner tonn CO 2, eller ca 20 prosent av dagens totale utslipp, slik de er registrert i dag.

På den økonomiske siden har vi følgende interessante situasjon: Vi har i dag et avgiftssystem for utslipp av CO 2. Dette varierer fra 0 til 328 kroner per tonn CO 2 (0 for produksjon av sement. Dertil støttes produksjonsanlegg og forbrenningsanlegg for pellets). For fjerning av CO 2 fra atmosfæren bør derfor staten betale et tilsvarende beløp, la oss gå ut fra 300 kroner pr. tonn CO 2. For langsiktig lagring av trevirke skal det følgelig betales 230 kroner pr. m 3, hvilket svarer noenlunde til tømmerprisen. Tilsvarende for økning av stående skog. Det aller meste av disse tiltakene dreier seg om fjerning av andres utslipp. Det vil si at et slikt program omfatter ca 9 millioner tonn CO 2 som bør støttes med 2,7 milliarder kroner årlig. Hvis noe av det lagrede materialet brennes, skal det selvfølgelig innbetales en tilsvarende avgift. Lagringen blir en interessant teknologisk oppgave, men vi kan jo begynne med å se på gamle gruver samt hva som har bevart våre stavkirker og ikke minst våre vikingskip. Utvidet bruk av trevirke vil også være en interessant oppgave. Langtidslagringen har dertil den fordel at hvis drivhusteorien ikke slår til, kan vi trekke på disse syntetiske fossile ressursene.

Konsekvensene av dette er at vi skal drive en skogkultur som optimaliserer skogen som CO 2-fanger, dvs. at tilveksten i stor grad beholdes i skogen, at forfallet hindres, at virke brukt til husbygging, inventar etc. maksimaliseres, at papir og cellulose produseres uhemmet og lagres etter bruk, at avfall lagres uten nedbryting, bortsett fra nødvendig gjødsling av skogen.

Dette forhindrer selvfølgelig ikke at man søker etter brukbare rensemetoder, ikke for å pine ut de siste restene av CO 2 fra naturgassforbrenningen, men for langt billigere å fjerne langt større CO2-mengder ved grovrensing av røkgass fra kullkraftverk. Når det gjelder rensemetoder, synes det imidlertid hittil som om det er 1 – 0 til Vårherre.

Hvis vi er interessert i de reelle utslippene og ikke bare populære symboltiltak, slik som i gasskraftverkdebatten, bør man arbeide for øking av naturens fangskapasitet for CO2 i fast stabil form. Og sist, men ikke minst, Kyotoprotokollen åpner for at lagrede trematerialer og skogstilvekst kan inkluderes i karbonregnskapet.

Konklusjonen er: Ikke brenn skogen.

Hans Gogsøyr