Ikke bare å komme her

I Tyskland øker debatten om flere utlendinger skal slippes inn for å dekke underskuddet av arbeidskraft. Til tross for en arbeidsløshet på nærmere 10 prosent i gjennomsnitt, er behovet for arbeidstakere stort. Selv om 815.000 nye arbeidstakere i fjor kom til Tyskland, reiste også 660.000 fra landet. De som reiser, er i gjennomsnitt yngre og kunne vært en verdifull ressurs for landet. Som i Norge blir asylsøkere lei av å sitte rundt uten å få lov til å arbeide. Har de derfor anledning til å reise videre – for eksempel til USA eller et annet EU-land – er de som regel blant de mest kreative. – De fem årene jeg var i Tyskland uten å få lov til å arbeide, var totalt bortkastet, sier en bosnisk flyktning som nå er selvstendig næringsdrivende i USA.

Behovet for arbeidskraft holdes gjerne opp mot lokal arbeidsløshet og farene for å miste jobben til dem som er villige til å arbeide for lavere lønn. Da IT-industrien ønsket seg nærmere 90.000 nye arbeidstakere, åpnet Tyskland for at 20.000 skulle få såkalte Green card, og kunne arbeide fem år i landet før de måtte reise igjen. For å sikre tyske arbeidstakere, ble det stilt krav om at den importerte arbeidskraften skulle ha en minimumslønn på 100.000 DEM, ca 400.000 kroner. Til nå har “bare” 8400 benyttet tilbudet, og enkelte selskap har sagt opp og ansatt på nytt igjen de samme på lavere vilkår, fordi kompetanse og lønn ikke stod i riktig forhold.

Kan ikke sortere

Med de siste tiders oppslag friskt i minne om reduksjoner i arbeidsstokken hos det ene firma etter det andre, kan det virke merkelig at det er behov for å hente kompetanse fra utlandet. Det har allikevel vist seg at spisskompetanse er vanskelig å få tak i, og vanskeligere skal det også bli i fremtiden. Tyskland – som Norge – må konkurrere om å sikre og beholde de attraktive arbeidstakerne.

Dette gjelder ikke bare professorer og andre høyt utdannede. – Vi kan ikke vite hva samfunnet vil verdsette, og kan derfor ikke sortere ut søkere ved grensen, sier professoren ved universitetet i Hamburg, og legger til at det er markedet som vil bestemme hva som tilføres samfunnet.

Forspranget svinner

Sannelig er det ikke lett å være teknologiselskap for tiden. Jeg avsluttet nettopp en samtale med en kollega i Frankrike og vi var enige om at det ikke var “bare bare” å forsøke seg i utlandet lenger.

En grunn til at det er vanskelig, er selvfølgelig mangel på penger og dermed mindre ressurser til å satse ute. Den andre grunnen er at det tradisjonelle forspranget som skandinaviske IT-selskap har hatt, er i ferd med å spises opp. Det nytter ikke å komme med en “jeg også”-løsning når de lokale selskapene allerede er etablert i markedet. Og det forspranget en har – kanskje seks måneder – blir fort brukt opp til å sette seg inn i de nye krav og regler som gjelder i det nye markedet.

Vanskelig, ja vel. Men løsningen er ikke å gi opp. Tvert imot bør bedriften utnytte fordelen – men kanskje være mer realistisk i planleggingen.