I oktober i fjor eksploderte et brukt, russisk rakett-trinn, og resulterte i en sky av omtrent 500 større vrakbiter i bane rundt jorden. Det skjedde i mellom 250 og 500 kilometers høyde.
Alle vrakrestene fra sammenstøtet, som måler ti centimeter eller mer på tvers, følges via radar fra det amerikanske forsvarsdepartementet som potensielt farlige objekter.
Slike vrakbiter er det blitt mange av de siste 70 årene, til økende bekymring for globale satellittoperatører og for den internasjonale romstasjonen.
Blant annet har romstasjonen flere ganger måttet manøvrere seg unna slike objekter. Også svært små biter fra raketter som ble skutt opp for flere tiår siden utgjør en trussel, fordi de har så høy kinetisk energi i bane rundt jorden.
Les også: Dette flyet bruker mye mindre drivstoff
Hvem har oversikten?
USA og Russland kartlegger alle objekter større enn ti centimeter i lav jordbane, og alle objekter større enn 30 centimeter i geostasjonær bane (omtrent 35 786 kilometer over ekvator).
Hovedkilden til informasjon om og oversikt over romskrot finnes i USAs overvåkningsnettverk Space Surveillance Network, som sporer, kategoriserer og katalogiserer omtrent 22 000 objekter.
Baneparametere for omtrent 17 000 av disse objektene er tilgjengelige for det åpne, internasjonale nettverket, mens banedataene for de resterende 5000 objektene er hemmelighetsstemplet av amerikanske myndigheter.
I katalogen har hvert objekt en kjent bane. Disse kan ofte spores tilbake til en oppskytning. Det vil si at de kan spores tilbake til den aktøren som står bak romskrotet. 
Les også: Tale kan bli Norges første astronaut
300 millioner biter
Mindre objekter, i størrelsesorden èn centimeter eller mindre, kan også detekteres av bakkebasert søkeradar. Disse kan imidlertid ikke knyttes opp mot en spesifikk oppskytning, fordi banene til de små fragmentene ikke kan bestemmes med høy nok nøyaktighet.
Cirka hyppighet og tilstedeværelse for slike småbiter er blant annet blitt estimert ut fra analyser av skroget til USAs gjenbrukbare romferge Space Shuttle, som ble pensjonert sommeren 2011.
De kan også detekteres ved hjelp av detektorer om bord på satellitter, men sistnevnte begrenser seg imidlertid som følge av begrenset kapasitet for datainnsamling.
Antall elementer romskrot som måler over én centimeter på tvers er cirka 600 000, mens antall elementer som måler over en millimeter på tvers er hele 300 millioner biter.
Les også: Sjekk alt det spennende som skal skje i verdensrommet
Egne retningslinjer
Ytterligere data spores i samarbeid, for eksempel gjennom Inter-Agency Space Debris Coordination Committee (IADC).
IADC har foreslått retningslinjer for regulering av romskrot, som også brukes av FNs komité for bruk av verdensrommet til fredelige formål (United Nations Committee on the Peaceful Uses of Outer Space, UNCOPUOS).
IAA (International Academy of Astronautics) er en annen organisasjon som jobber med retningslinjer for regulering av romskrot.
Les også: – Romfartsteknologi har gitt oss 1500 produkter
Konsekvenser og risiko
Alle sammenstøt hvor den ene parten måler over ti centimeter på tvers antas å føre til katastrofale ødeleggelser på de kolliderende parter, og kan virke som en katalysator på en fremtidig kollisjonskaskade.
Dette fenomenet betegnes som Kessler-syndromet.
Sammenstøt som skyldes romskrot større enn én centimeter vil sette en operasjonell satellitt ut av drift, og kan resultere i eksplosjon i sammenstøt med et element fylt med drivstoff.
Sammenstøt med millimeterstore fragmenter kan forårsake stor lokal skade på, eller sette et delsystem av en satellitt ute av drift.
Store skrotobjekter som kommer ukontrollert inn i atmosfæren uten å brenne opp, kan nå bakken og gjøre skade nede på jorden. Risikoen for å få et stykke romskrot i hodet er imidlertid svært mye mindre enn risikoen man tar i vanlige hverdagsaktiviteter.
Les også:
Nå vil Cern åpne døren til det mørke universet
Danske amatører vil skyte seg ut i verdensrommet
