Hvorfor slikt hastverk ?

ENERGI Verdens oljeetterspørsel har de siste 25 årene steget jevnt og trutt fra 60 millioner fat pr. dag til dagens nivå på drøye 80 millioner fat. Dette dekker et forbruk på 30 milliarder fat pr. år, hvorav det meste går med til mer eller mindre energisløsende transportløsninger for sjø, luft, bane og vei.

Ifølge det Internasjonale Energibyrået (IEA) vil oljeetterspørselen fortsette å øke til omkring 120 millioner fat pr. dag innen år 2020. To tredjedeler av den økte etterspørselen vil komme fra Kina, India og andre industrielle utviklingsland. Fortsatt vil det i noen tiår være nok olje, gass og kull til å dekke verdens energibehov, men det er faktisk slik at oljeselskapene de siste 20 årene har gjort mindre oljefunn enn det volumet som er forbrukt i den samme perioden. Uten ny energi- og transportpolitisk kurs vil derfor verdens oljebehov hurtig øke mer enn det leverandørene kan tilby.

Ifølge enkelte kilder innen OECD er det kun åtte år til Norges kjente oljeforekomster er oppbrukt med dagens utvinningstempo. Nettopp derfor er det god grunn til å lure på hvorfor til og med LO har det så travelt med å oppspore og bruke opp våre etterkommeres oljeforråd. Det er jo en kjensgjerning at naturen trolig har skapt mineraloljen fordi den skal inngå i noen av jordens indre geokjemiske prosesser. Dette er prosesser som er med på å gi stabilt klima og regulerer planetens bevegelser. Hvis dette kommer ut av kontroll fordi oljen plutselig en dag mangler, er planeten ferdig. Derfor er det på tide å utvikle smartere transportløsninger for både mennesker og gods, basert på fornybare energikilder.

Et viktig virkemiddel vil for Norges del være å utvikle effektive fartøyer og lasthåndteringssystemer for en nærskipstrafikk som kan danne den fremtidige grunnstammen innen vare- og persontransport. Gjennom fornuftig oppgavefordeling og sunne konkurransevilkår er det mulig å utvikle så vel mindre energikrevende som mer effektive og miljøvennlige transportløsninger. Men dette fordrer bruk av alternative energikilder og et utstrakt samarbeid mellom aktørene på sjø og land, og det vil ikke nødvendigvis være de største og de mest hurtiggående transportmidlene som kommer til å bidra mest

Håkon Libak