Forfatteren er ansvarlig for markedsområdet naturgassdistribusjon i Scandpower Risk Management AS. Han oppsummerer i denne kronikken hvordan utviklingen i Norge har vært så langt og gjør seg tanker om hvordan veien videre kan bli, sett i lys av de siste hendelser på gassdistribusjonshimmelen.

Hvor går naturgassveien videre?

  • fagartikler

Innenlands distribusjon og bruk av naturgass er på sterk fremvekst i Norge, men hittil brukes kun ca 1% av gassen vi produserer, resten eksporteres.

Med stadig økende energibehov og til dels mangel på elektrisk kraft vil naturgass sannsynligvis bli en viktig energikilde i årene fremover.

Siden Gasnor startet som første distribusjonsselskap i 1994, har en rekke selskaper langs kysten fra Østfold til Finnmark blitt etablert for å distribuere gass lokalt. Utfordringen for disse selskapene har vært å forholde seg til et dårlig tilpasset regelverk. I en rekke andre europeiske land har naturgass og annen energigass vært en naturlig del av folks dagligliv i generasjoner.

Det finnes derfor flere utenlandske og internasjonale standarder for naturgassdistribusjon, og lovverket i de enkelte land er godt tilpasset til dette. Norske myndigheter, ført an av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB), har fått øynene opp for dette. Regelverket, som i løpet av det siste halvåret har kommet på plass, er nå godt tilpasset naturgassdistribusjon også i Norge.

Økt bruk av naturgass er et uttrykt mål hos myndighetene, med olje- og energiminister Torhild Widvey i spissen. Ønskes virkelig utstrakt bruk av gass innenlands, må imidlertid forholdene legges til rette for det, og det er her skoen trykker. God infrastruktur som kan håndtere virkelig store mengder gass er en forutsetning. Rør til de tettest befolkede områdene av landet vil da normalt være den beste løsningen. Her synes imidlertid myndighetene å ville satse på en halvhjertet løsning.

Widvey og regjeringen ønsker i siste gassmelding at distribusjonen skal skje med båt i form av flytende gass (LNG) eller komprimert gass (CNG), ikke med rør. M.a.o. bare en videreføring av det dominerende alternativet for dagens etablerte selskaper. Begrunnelsen er at markedet ikke forsvarer investeringer i rør.

Samtidig er selskapene som skal distribuere gassen både mange og små. Min siste opptelling viser at 14 selskaper er etablert for å drive med denne typen virksomhet lokalt.

Potensielt kundegrunnlag for hvert enkelt selskap er i all hovedsak lite og distribusjonen er, med få unntak, basert på mindre mengder LNG (flytende naturgass), CNG (komprimert naturgass) eller små lokale rørsystem (gjerne med en LNG-tank som kilde). Forutsetningene ligger altså heller ikke her til rette for å favne over store kundegrupper og tåle større investeringer som virkelig kan få fart på gassbruken.

I denne settingen kan man undre seg over den etter måten passive holdningen fra myndighetenes side. Er den foreslåtte løsning i siste gassmelding et forsøk på å tekkes både gassmotstandere og gasstilhengere, venter man på en større aktør som kan bære hovedtyngden av investeringskostnadene, eller er det noe annet som ligger bak?

En interessant hendelse er derfor nyheten om at Gasnor i Haugesund og Naturgass Vest i Bergen har blitt enige om å slå seg sammen. Dette er et godt steg på veien mot et større gasselskap i Sør-Norge som etter hvert kan vinne store kundegrupper og tåle større investeringer i rør.

En naturlig utvikling vil være at alle de mindre selskapene i Sør-Norge går inn i et slikt selskap. På sikt kan man også tenke seg noe tilsvarende lenger nord i landet.

Det er en kjensgjerning at Statoil har eierinteresser i flere av de etablerte småselskapene. Dessuten har Statoil planer om egen gassdistribusjon i Norge. Hvis flere av selskapene kommer i gang med distribusjon, er det ikke usannsynlig at selskapene begynner å konkurrere med hverandre samt mot Statoils eget distribusjonssystem. Statoil kan da risikere å konkurrere med seg selv på flere fronter, og vil neppe la det skje.

Statoil kan derfor bli en meget viktig aktør når det gjelder å skape større enheter som virkelig kan få fart på gassbruken i Norge. Som så ofte før kan derfor Statoil vise seg å bli en viktigere premissgiver enn myndighetene når gassdistribusjonens fremtid i Norge skal avgjøres.