Historiekritikk hos Theodor Fontane og Thomas Mann

På 1800-tallet utviklet den historiske tenkemåte seg til noe i nærheten av en metode eller hjelpevitenskap for en rekke fag og disipliner ved universitetene i Europa. Det ble mote å betrakte det meste i lys av begrep som "røtter" og "historisk framvekst". Man skulle ikke spekulere eller kritisere, men holde seg til det å fortelle "hvordan det egentlig var". Det oppstår en rekke nye fagdisipliner, som f. eks. religionshistorie, litteraturhistorie og musikkhistorie.

For forfatterne Theodor Fontane og Thomas Mann var den historiske metode en kilde både til fascinasjon og frustrasjon. Begge var fascinert av de nye erkjennelsene som den historiske tenkemåten frembrakte, på den annen side ble de også frustrert over den tvangstrøyen som denne tenkemåten la over det intellektuelle liv på grunn av forbudet mot spekulasjon og kritikk. Det var i hovedsak de konsvervative historiemodellene til personer som Treitschke og

Spengler som fanget oppmerksomheten til Fontane og Mann, og de lot seg begge delvis rive med av disse til tider totaliserende historiekonstruksjonene. Dette fikk nok mest vidtrekkende konsekvenser for Mann, idet den historiske metode ble et slags tenkefengsel som han knapt greide å bryte ut av. Avhandlingen viser imidlertid også at både Fontane og Mann gjennom litterære strategier blir i stand til øve en slags vitenskapskritikk av den historiske tenkemåte, framfor alt gjennom at forskjellige historiekonstruksjoner dras inn i et ironisk spill.

Birger Solheim er født på Hønefoss og oppvokst i Loen i Nordfjord. Han har utdanning fra Høgskulen i Volda og Universitetet i Bergen, der han tok cand.philol.-graden i 1996.