Het 151-åring

I 1853 ble Kværner Jernstøberi grunnlagt av sunnmøringen Olaf Onsum ved Loelva i utkanten av Christiania.

Onsum ville produsere forskjellig handelsstøpegods med jernovner som et hovedprodukt. Folketallet i Norge var i kraftig vekst, og industrialiseringen hadde kommet i gang. Folk flyttet til byene for å arbeide i industrien, og de trengte varme i de trange husene om vinteren. S

elv om jernovner hadde vært produsert i Norge siden begynnelsen av 1700-tallet vokste etterspørselen kraftig i denne perioden. Ikke bare befridde jernovner folk fra røykfylte rom, de kunne også fyres med kull og koks som var blitt en rimelig energikilde.

Støperiet Onsum bygde opp, var basert på en murt smelteovn. Herfra ble det flytende jernet fraktet i øser og helt over i sandformer som sto rundt på bakken. Alt var basert på manuelt arbeid.

Dyktige modellsnekkere fremstilte modellene som var grunnlaget for produktene. De ble presset inn i kassene som var fylt opp med den riktige sandblandingen. Blandingen måtte ha den riktige porøsiteten så den kunne ventilere ut røkgasser. Samtidig måtte blandingen være stabil nok så den ikke ble ødelagt når modellen ble tatt ut av formen før støping.

Vekst - og fall

I praksis er det også slik moderne jernstøping foregår, men i dag er de aller fleste prosessene helautomatisert og foregår i et godt arbeidsmiljø. Slik var det ikke da Onsum startet opp. Arbeidet var fryktelig tungt og arbeidsdagene var lange. I tillegg må røyk og varme ha gjort dette til en lite misunnelsesverdig tilværelse.

Ved siden av ovnsproduksjonen leverte Kværner utstyr til landbruket og litt plategods. I 1865 var 39 mennesker ansatt i produksjonen, og to tredeler av dem produserte ovner.

I årene som fulgte ekspanderte bedriften kraftig. Fire år etter hadde Kværner 100 ansatte, og ti år etter 280 ansatte. På 1880-tallet hadde Kværner vokste til å bli den største bedriften i Christiania.

Mens andre bedrifter slet i perioden fra 1870 og utover 80-tallet, klarte Kværner seg bra fordi bedriften hadde mange ben og stå på. Det hindret allikevel ikke at Onsum gikk personlig konkurs i 1887, noe som resulterte i at han måtte dele eierskapet med flere nye investorer.

Jøtul-navnet blir til

I perioden frem mot 1905 var det trange tider. Allikevel var jern- og metallindustrien en sektor som fortsatt ekspanderte. I 1892 ble det derfor besluttet å gå inn på nye produktområder.

Nå kom jernbaneutstyr, elektriske maskiner og utrustning til papirindustrien med i produktspekteret. Etter unionsoppløsningen ble maskinproduksjon en stadig viktigere del av Kværner Brugs produktspekter. Spesielt turbiner til den voksende vannkraftutbyggingen ble et viktig produkt.

Ovnsproduksjonen som alltid hadde vært så viktig, fikk en annen rolle, og i 1914 var den nesten isolert fra resten av produksjonen. I 1916 valgte derfor ledelsen i Kværner å skille ut ovnsproduksjonen og selge den.

Innkjøpssjefen i Kværner, 26 år gamle Herman Anker, kjøpte majoriteten av Kværner Ovnstøperi for 446.000 kroner og ble den største eieren i det nye aksjeselskapet. I 1918 dukket navnet Jøtul opp, først som et produktnavn på ovnene og så som navn på et salgsselskap for både Kværner Ovnstøperi og tre andre støperier.

Teknisk revolusjon

Perioden utover 1920-årene var preget av motgang, gjeld og sviktende omsetning. I 1927 døde Anker plutselig. Redningen ble den 34 år gamle Johannes Gahr. Han hadde arbeidet sammen med Anker siden 1920, og nå kjøpte han like godt hele bedriften.

Gahr var en meget dyktig leder som visste å omgi seg med kompetente ingeniører. Kloke hoder skapte på den tiden også en aldri så liten teknisk revolusjon. I stedet for den tradisjonelle luftreguleringen, fikk noen av ovnsmodellene termostatregulering basert på et bimetall.

I 1930 moderniserte Gahr den alderspregede bedriften og skapte et av Skandinavias mest moderne støperier. I 1935 var det også slutt på Kværner-perioden. Da ble bedriften døpt om til Jøtul.

I årene før den andre verdenskrigen lanserte Jøtul et helt nytt brennkammer som forbedret virkningsgraden og som fremdeles er grunnlaget for dagens modeller, selv om de er ytterligere forbedret med rentbrennende teknologi.

Nye produkter

Etter krigen endret markedet for varmeprodukter seg betydelig. Strøm og parafin overtok mye av den rollen som ved og koks hadde hatt, og det ødela for de tradisjonelle ovnstøperiene. Jøtul hadde sett hvilken vei det gikk og begynte i 1950-årene å lage ovner for parafinbrenning. Helt frem til 1980-tallet var bedriften også en stor produsent av elektriske ovner.

Jøtuls parafinovner hadde skallbrennere med overlegne reguleringsegenskaper, mens konkurrentene benyttet pottebrennere. Det gav Jøtul et teknisk forsprang og bidro til at bedriften på 1960-tallet ble den ubestridte markedslederen. Satsingen på parafin gjorde at bedriften fortsatte å vokse, og i begynnelsen av 1970-årene solgte bedriften flere produkter for flytende brensel enn for fast brensel.

Flere oljekriser endret denne situasjoner, og markedet for vedfyrte ildsteder våknet til liv i mange land. De voksende markedene i Europa og i Nord-Amerika gjorde Jøtul til en stor eksportbedrift.

Inn i Aker

I 1977 tok Gahr-perioden slutt. Jøtul ble solgt til storkonsernet Norcem. Norcem var allerede et internasjonalt selskap, og det bidro til ytterligere eksportorientering. I 1978 kjøpte Jøtul fabrikken på Kråkerøy og overførte en del av produksjonen dit.

I 1982 ble også en ny produksjonslinje med automatisk kasseløs formstøping introdusert i Fredrikstad, noe som bidro til en kraftig økning i produktiviteten. Støperiet i Oslo ble nedlagt i 1982 mens resten av produksjonen og administrasjonen ble flyttet til Fredrikstad i 1989.

I 1987 ble Norcem og Aker slått sammen til ett selskap, og Jøtul ble samme år en del av Aker konsern.

Fra midten av 80-årene kjøpte Jøtul flere støperier og importselskaper både i USA og i Europa, men den videre utviklingen fikk en brå stopp gjennom lavkonjunkturen slutten av 80-tallet. De utenlandske selskapene ble avhendet, og Jøtul sto tilbake med den norske virksomheten. Aker ønsket å kvitte seg med Jøtul og solgte i 1994 57 prosent av aksjene. Jøtul ble introdusert på Oslo børsen.

Lyse utsikter

I 1997 kjøpte investorselskapet Whitecliff, med Christian Bjelland i spissen, seg opp i Jøtul og har siden vært den dominerende eier. På senvinteren ble det forhandlet med et amerikansk investeringsselskap uten at det ble oppnådd enighet om prisen.

På tross av mye turbulens er Jøtul i dag et meget lønnsomt selskap med 40 til 50 millioner kroner i overskudd årlig. Fremtiden ser også lys ut for den gamle norske industribedriften. Til sommeren begynner moderniseringen av produksjonslinjen, og eierne skal investere betydelig beløp på Kråkerøy de neste fem årene for å øke produktiviteten og sikre fremtidig lønnsomhet.