.jpg)
Det er tomme plasser på realfagsstudiene. Elever på videregående fordyper seg lite i realfag. Realfag er rett og slett ikke attraktivt. Samtidig er det et økende behov for realfagslærere og ansatte med realfaglig kompetanse som kan fylle kritiske stillinger mange steder i samfunnet. Realistene er også sentrale i det grønne skiftet, noe Støen, Borg og Almlid skriver om i Khrono.
Faglig utarming
Denne realfaglige utarmingen er ikke et nytt fenomen. Gradvis, så plutselig, har interessen for realfag dabbet av. Over tid vil frafallet bli tydeligere og tydeligere – og fortsetter trenden, er det storsamfunnet som taper.
For å øke rekrutteringen lanserte Solberg-regjeringen strategien «Tett på realfag», som gikk fra 2015 til 2019. Strategien fokuserte på barnehager og skoler. Undervisere skulle styrke sine arbeidsmåter, fagstrukturen til matematikk i videregående opplæring skulle forenkles, og det ble etablert realfagskommuner.
I 2020 ble en fagfornying gjennomført, og naturfag og realfagene på videregående var noen av fagene som fikk et såkalt kunnskapsløft.
Trenger strategi
Meg bekjent har vi ikke hatt en ny realfagsstrategi siden 2019. I vår fremmet Høyre et forslag om å videreføre «Tett på realfag». Forslaget ble nedstemt av et flertall i Utdannings- og forskningskomiteen på Stortinget.
Et av de sentrale ankepunktene var en NIFU-evaluering som fant at «Tett på realfag» ikke hadde gitt ønsket effekt. Utdannings- og forskningskomiteen ber regjeringen legge frem en realfagsstrategi med en tiårig horisont.
Det er fire år siden forrige realfagsstrategi gikk ut på dato. Det er bred enighet om at realfagsrekrutteringen må styrkes og at dette må prioriteres. Det ser ikke ut som om Stortinget har fått med seg at det haster.
Komiteen utrykker at veien videre krever nytenking. Men hva er det som mangler? Hva er de nye tankene vi skal tenke?
Kjedelige og grå mennesker?
Realfagsrekruttering er et komplekst problem med mange tannhjul som må virke sammen. Et manglende aspekt i helhetlig tenking er livet utenfor skolen. I en kronikk i Klassekampen (9/5) tar jeg opp hvordan realfagene må møte barn og unge utenfor læreplaner og undervisningssituasjoner – gjennom arrangementer, sakprosa, podkaster og sosiale medier. Det er naivt å legge alt ansvar på skolene – og hvis vi skal lære noe av «Tett på realfag», er det kanskje nettopp det at det ikke virker.
Et annet spørsmål som ikke undersøkes, er mer tåkete og vanskelig å angripe.
Har realfag dårlig status? Står vi rett og slett ovenfor et markedsføringsproblem? I den kollektive bevisstheten er realister kjedelige og grå mennesker som holder seg inne, er sosialt utilpasse og ikke minst jobber med vanskelige og uforklarlige ting som har noe med matematikk å gjøre. Kanskje de sprenger ting på laboratoriene sine, hvem vet.
Dette er stereotypier, selvfølgelig, og representerer ikke virkeligheten. Men det er naivt å ikke ha disse følelsene i bakhodet når vi skal snu skuta, som det heter. Hvis realfagene faktisk har et statusproblem, er de viktigste brikkene i dette spillet realistene selv.
Flyingeniør-utdanning: Blant de mest populære studiene
Kjemi har et ufattelig dårlig rykte
Det handler derfor om hvordan realistene representerer sine fagområder og hvor villige de er til å snakke utenfor sine egne sirkler. Hvor villige de er til å bryte ut av små, hermetisk forseglede bobler og snakke for allmennheten. Det handler om hvilket bilde de gir av seg selv og sine fag. Sagt med enkle ord: Markedsføring. Branding, som det heter i reklameverden.
Jeg har selv jobbet systematisk for å synliggjøre at realfag og kjemi er noe som er relevant for folk flest og en sentral aktør i moderne velferd. Kjemi har et ufattelig dårlig rykte – som leverandør av gift, plast og atombomber.
Jeg har dedikert livet mitt til å overbevise om det motsatte. Kjemi er en lidenskap som gir verden en ekstra nyanse, en sjattering av glitrende innsikt som gjør tilværelsen rikere. Den kjemiske verdenen er full av tankevekkende effekter og kobler oss mennesker på en partikkelhistorie som startet med det store smellet. Kjemi kan redde verden, sier jeg, mens andre kjemikere himler med øynene.
Ikke morsomt språk, takk!
Realister er ikke så glad i å ta litt i. Entusiasme er OK, så lenge det leveres av en professor med gøyalt slips, som kanskje sprenger noe i et auditorium. Men helst ikke sånn blomstrende språk, takk. Og her ligger kanskje en del av problemet – den gammelmodige selvjustisen.
Jeg er bare en av flere formidlere. Jeg møter, kjenner og samarbeider med mange av Norges flinke realfagsformidlere, om de jobber på skoler, i mediene eller i bedrifter. De skaper interesser rundt seg, bryter ned stereotypier og klarer å overbevise om at realfag er noe som er verdt å dedikere livet sitt til. Vi heier på hverandre og jobber i hver vår ende med den samme problemstillingen: Hvordan kan vi endre synet på realfag?
Det er naivt å tro at den stadig kaldere holdningen til realfag bare handler om hva skolen gjør og hva det står i en læreplan at noen skal lære. Realistene selv må kjenne sin besøkelsestid. Vi er kanskje den viktigste drivkraften til å sikre rekrutteringen til realfagene.
Dette er en appell til andre realister som kanskje leser dette.
Vi trenger deg!
Europa ligger an til å tape kjernekraft-kappløpet
