Harme ved heisens slutt

  • ohm

– Du ser ikke godt ut, gamle venn. Noe galt?

– Nei.

– Jeg vet at du – hm – drikker. Men spiser du?

– Skål, sa han og hevet halvliteren. Noen timer tidligere slo Andreas nummeret hennes for tredje gang på en halvtime.

Konsulent Kari tok ikke telefonen nå heller. Han la igjen en kort beskjed før han raskt forlot kontoret. I øyekroken registrerte han at gutta så at han gikk, men han sa ikke noe til dem.

Tre minutter etterpå lot han ølet – engelsk ale – fare nedover i halsen og gi en kald varme i skrotten.

Hun ringte ikke tilbake.

Han tok seg sammen og drakk kun én øl før han gikk tilbake til jobben. Han fikk gjort lite den dagen. Da klokka ble 16 hadde hun ennå ikke ringt tilbake.

Den forræderiske mailufta – med et lumskt snev av senvinter lurende bak plussgradene – klapset ham sviende over kinnet da han spaserte over torget.

En elbil sto parkert foran inngangen til Vinmonopolet. Han kjente blodtrykket fare i været. Han snakket innbitt med seg selv.

– Disse latterlige leketøysbilene som kommunistene skal ha oss til å bruke. Verden går av skaftet, mumlet han mens han manøvrerte mellom polhyllene.

Tre flasker senere så han ekspeditøren inn i øynene og sa:

– Ingenting er som pleide å være.

Det var mens han pakket flaskene i polposer at verden bremset med et stygt hvin. Nesten alle lyder forstummet. Kun klirr fra flaskene akkompagnerte det han så:

Borte ved heisen kysset konsulent Kari en ukjent mann.