– Hør nøye etter nå, sa Andreas Ohm. Han så med utstående øyne på fagforeningsadvokaten som akkurat hadde presentert de ansattes mistillit mot ledelsen.
Det var uro i forsamlingen.
– Vi kan legge fram dokumenter som viser at ledelsen visste om hvilken vei det bar allerede tidlig dette året. I lys av det er det lite tillitvekkende at dere ikke gjorde noe for som helst for å få budsjettene i balanse, sa fagforeningsadvokaten.
Hun fortsatte:
– Det er ikke bare lite tillitvekkende. Det er særdeles kritikkverdig. Spørsmålet er dette: Er ledergruppa skikket til å lede dette selskapet? De ansatte tviler sterkt, sa advokaten.
– Til tross for at det er ledelsen som har tabbet seg ut, vil dere si opp trofaste ansatte. Det henger ikke på greip, sa Hjalmar Johansen, en av de eldste i selskapet.
Ingeniørøkonom Andreas Ohms ører glødet mørkerødt under den summende lysrørsbelysningen.
– Nå må vi roe oss litt her, runget det fra direktøren.
– Vi har gjort alt som har stått i vår makt for å rette opp i dette, men har dessverre ikke noe annet valg enn å redusere kostnadene, fortsatte han.
– Vårt krav er at ledelsen stiller sine stillinger til disposisjon, sa fagforeningsadvokaten.
Plutselig lød det fra døråpningen
– Er det her skjer? Der er du, sa en ung mann og gikk mot Andreas, som skvatt til, men besinnet seg.
Han svettet.
– Det er ikke meg du skal snakke med, sa han og pekte. Den nyankomne gikk mot direktøren.
– God dag, mitt navn er Andersen, journalist i Næringslivsavisen. Vi kommer til å skrive om hvordan de økonomiske problemene i dette selskapet har oppstått, sa han.
