«At det tekniske undervisningsvæsen her i landet i mange henseender er høist utilfredsstillende, er ikke alene forlængst erkjendt af de egentlige teknikere, men også den store almenhed begynder mer og mer at få øinene op for».
Det var ikke små ord han brukte, lederskribenten i Teknisk Ukeblad da han 8. desember 1898 skrev om behovet for en teknisk høyskole i Norge. Norsk industribygging var så vidt begynt, men nordmenn måtte til Tyskland for å få sin utdannelse. Dette bekymret lederskribenten, som uken før påpekte at ved Berlins Polyteknikum var alle utlendinger utelukket fra maskinavdelingen. Tyske erfaringer skulle bevares for tyskere.
Det var strengt nødvendig med en teknisk høyskole i Norge. Det var alle enige om. Men hvor? Kristiania, Trondhjem, Drammen eller Skien? Der var uenigheten stor.
Østlandet vs. Trøndelag
Tilhengerne av plassering på Østlandet spådde at det ville bli noe tilnærmet en katastrofe om høyskolen ble lagt til Trøndelag. Blant annet ville man gå glipp av kontakten med industrien og annen teknologisk virksomhet og bli liggende i utkanten. Særlig vanskelig ville det bli å sikre seg gode lærerkrefter.
«Ligesom det for en plantes vekst ikke er ligegyldigt om man planter den i havejord eller på stengrund, om man sætter den under equator eller polarcirkelen, om man tilfører den rigeligt eller sparsomt vand, således har også organismen for en teknisk høiskole bestemte liksbetingelser, der må tilfredsstilles».
Det skrev en skribent omtalt som en av Teknisk Ukeblads venner i Tyskland 8. mars 1900, som mente Trondheim var uegnet som sete for en teknisk høyskole. Eller for å sitere Verdens Gang 17. februar samme år:
«Foruden decentralisationen har man kun et eneste argument, som smager af saglighed, mod Kristiania som sæde for den tekniske høiskole. Det er, at i en stor by er der større fristelser end i en mindre [...] det trondhjemske klima er rent arktisk og farligt for høiskoleeleverne».
– Det beste stedet å studere
Men til syvende og sist, den 31. mai 1900 kl. 19.57, stemte Stortinget for Trondheim med 74 mot 40 stemmer og i år er det 100 år siden de første studenter gikk inn gjennom de tunge eikedørene som skilte NTH fra resten av samfunnet.
– Det er det beste stedet å studere teknologi- og realfag og Trondheim har et godt rykte på alle måter som studieby, sier Birgitte Johannessen 100 år senere. Hun sitter sammen med to studievenner i Elektro-bygget på Gløshaugen.
– NTNU har et godt rykte. Ønsker man å studere realfag eller teknologi er Gløshaugen det aller beste, sier Holtsmark.
Vannkraften var viktig
Hadde dette vært for 100 år siden hadde studentene neppe hett Birgitte, Nathalie eller Stine, men heller Birger, Nils eller Sverre (selv om det var én jente på det første kullet) og de hadde ikke studert energi og miljø, men elektroteknikk. Professoren hadde hett Ole Sivert Bragstad. Han var en av pionerene innen elektroteknikk i Norge, og utenlands. Utdannet fra den tekniske høyskolen i Dresden, med erfaring fra så vel Königsberg elektrisitetsverk i Øst-Preussen som Westinghouse i USA.
De fire første professorene har nå blitt til 20 forskjellige sivilingeniørutdanninger. En av dem som har vært der hele tiden er elkraftteknikk, som riktignok har skiftet navn til mer tidsriktige energi og miljø.
– Elektrisitets- og vannkraftutbyggingen var en viktig årsak til opprettelsen av NTH. Norge trengte en teknisk høyskole for å møte de utfordringene vi hadde, forteller Inge Johansen, Han var ferdig utdannet sivilingeniør i sterkstrømsteknikk i 1952 og tilbrakte det meste av sin yrkesaktive karriere ved NTH, og elkraft-instituttet, sist som rektor fra 1976 til 1984.
Johansen har fulgt høyskolen i over 60 år og mener mye har endret seg på den tiden. Blant annet har kontakten med industrien blitt bedre.
Industriens behov
På elkraftinstituttet har de skiftet ham etter industriens behov. Frem til 1980-tallet gikk en vesentlig del av de uteksaminerte sivilingeniørene ut i jobb hos norske generatorprodusenter som NEBB og National Industri. Men etter en fusjons- og oppkjøpsbølge på 80-tallet forsvant denne industrien ut.
– Det meste som ble installert i Norge var produsert her, men så forsvant produsentene og det kom et dropp i investeringene i vannkraft og instituttet måtte reorganisere seg, forteller Olav B. Fosso, professor og instituttstyrer ved Elkraftteknikk. Fokus ble på marin sektor, offshore og fornybar energi.
– I tillegg skjedde det et skifte fra generatorer til elmotorer og mer avanserte fremdriftssystemer, sier hans kollega, professor Robert Nilsen, som understreker betydningen av kontakten med industrien som viktig.
– Vi trenger å ha kontakt med industrien. Vi skal ikke sitte inne i industrien, men vi må vite hva de trenger og gi dem de riktige folkene, sier han.
– Har et godt rykte
Nilsen og Fosso representerer de tradisjonelle NTH-studentene. Menn. Den første kvinnen som avla doktorgrad ved NTH var Synnøve Liaaen Jensen, i 1963. Hun ble professor sju år etter. 60 år etter opprettelsen av NTH. Nå er de noen flere, men fortsatt kan antall kvinnelige professorer på NTH telles på et fåtall hender. En av dem er Marta Molinas, også hun elkraftprofessor.
Hun kom til NTNU som post-doc i 2004 og forteller at flere utlendinger kommer til instituttet på grunn av forskningslaboratoriene.
– NTNU har veldig gode høyspentfasiliteter. Utenlandske forskere liker seg her fordi det er tettere opp til virkeligheten. Dessuten har NTNU et godt rykte på vindkraft, særlig offshore, sier hun.
Professorenes ingeniørkontor
De tre andre professorene som var de første som ble ansatt sammen med Ole Sivert Bragstad i 1909 var Adolf Wilhelm Joseph Watzinger, Sem Sæland (fysikk) og Peder Farup (uorganisk kjemi). Totalt 11 professorer, en lærer og fire assistenter var ansatt ved starten. Fagkretsen var begrenset.
– Før andre verdenskrig var de individuelle professorene veldig viktige. De laget seg sitt eget lille «ingeniørkontor», hvor de jobbet tett med industrien. Gudmund Sundby er et godt eksempel på dette. Han var en fremragende akademiker innen vannkraft og hadde et tett samarbeid med Kværner, forteller historiker Thomas Brandt, som sammen med Ola Nordal er i sluttfasen av boken om NTHs historie.
– Det var først etter krigen at forskningen ved NTH ble institusjonalisert. Før det handlet mye om den enkelte professorens interesser og kontakter. Det var mye mer personavhengig, sier Nordal.
Alle de fire første professorene hadde utdannelse fra Tyskland, og frem til krigen var den tyske modellen viktig for utformingen av NTH. Selv om innflytelsen fra USA begynte å komme allerede i mellomkrigstiden.
Allerede fra begynnelsen av ble høyskolens professorer var sterkt etterspurt som konsulenter, både av det industrien og av offentlige institusjoner. Men det meldte seg også problemer med å realisere en teknisk anvendt forskning til nytte for industri og samfunn, skriver historikerne Even Lange og Tore Jørgen Hanisch i boken som kom ut til NTHs 75-årsjubileum.
For teoretisk orientert?
Ifølge de nye to NTNU-historikerne har det alltid vært en viss kritikk mot NTH for å være for teoretisk orientert, og for lite rettet mot industriens behov. Teknisk Ukeblad sparte ikke på kruttet ved oppstarten. En kritisk artikkelserie karakteriserte de første professorene som «en samling teoretikere av reneste vand».
«Den av regjeringen utkaarne mad er rent videnskapelig set vistnok tilstrækkelig kvalifisert. Hans praksis som ingeniør er derimot ikke nævneverdig, og materialprøving synes han kun at kjende av navn», skrev TU 28. januar 1910 om utnevnelsen av tyskeren Heinz Egerer som professor i mekanikk.
Men Nordal og Brandt mener å ha funnet flere eksempler på det motsatte og viser til opprettelsen av 60-åringen Sintef som et godt eksempel.
– Etter krigen ble blant annet Sintef opprettet, hvor man ønsket at forskningen skulle komme industrien til gode. Det ble et slags hjelpelag for NTH-professorene, forteller Ola Nordal.
Han mener dessuten at sivilingeniørutdannelsen ikke har handlet om å gi studentene nøyaktig den kunnskapen industrien etterspør, men et godt grunnlag for videre læring.
– Det har handlet om å lære opp studentene til en analytisk tenkemåte og med et godt teoretisk fundament. Det har alltid vært krav spesialisert kunnskap i industrien, men studentene har ikke kunnet lære alt, sier Nordal.
«Fædrelandets forhaabninger»
Dagens rektor, Torbjørn Digernes, mener kompetanseutviklingen som har foregått på Gløshaugen har vært en basis for industribygging i Norge.
– Norsk industriutvikling og NTHs utvikling har vært siamesiske tvillinger. Det beste eksempelet på det er petroleumsutviklingen. Vi startet vårt petroleumsinstitutt parallelt med at Norge gikk inn i oljealderen, sier Digernes.
Nordal og Brandt bekrefter innflytelsen oljealderen fikk på NTH, som ble en milepæl for høyskolen med en helomvending i flere fagmiljøer.
– Nesten alle fagmiljøene jobbet tett på olje på ett eller annet vis. Oljealderen betydde mye for mange fag, sier Nordal
Eller som Teknisk Ukeblad skrev uken før åpningen, 15. september 1910: «Men i den forbindelse bør det erindres, at saavisst som Norges fremtidige stilling i første række vil bero paa landets industrielle utvikling, saavisst kan det ogsaa sies, at fædrelandets forhaabninger er knyttet til den Tekniske Høiskole.»
250 år gammelt vitenskapsmiljø
Selv om NTH er 100 år, er det teknisk-naturvitenskapelige miljøet i Trondheim vesentlig eldre.
I år er det 250 år siden biskop Johan Ernst Gunnerus, rektor Gerhard Schøning og etatsråd Peter Friderich Suhm etablerte Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.
Disse tre vise menn la en av grunnsteinene til det som i 1811 skulle bli Universitetet i Oslo, og de gjorde det i Trondheim under navnet Det Trondhiemske Selskab.
– Det var et lykkelig sammentreff at disse tre personene var i Trondheim samtidig. Suhm og Schøning hadde sin lesesirkel, og da biskop Gunnerus kom satte han det i system, forteller historiker Magne Njåstad, en av fire som har skrevet selskapets historie.
Finansierte forskning
Han organiserte det som skulle bli en av hovedpilarene i selskapet, en natursamling som ble påbegynt på en reise nordover fra Trondheim i 1761. Det ble også startet en skriftserie og en boksamling.
– Selskapet har en av de eldste vitenskapelige tidsskrift i verden, som har gått kontinuerlig siden 1760, sier Njåstad.
Han forteller at selskapet har hatt mange forskjellige roller i det vitenskapelige miljøet. Blant annet var det DKNVS som finansierte Ivar Aasens reiser på 1840-tallet. Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Asmund Olavsson Vinje fikk også støtte.
Ga penger til TU
– Selskapet har hatt en forbausende evne til å omdefinere virksomheten etter behov. Lenge før vi fikk et universitet i Norge var dette kjernen i det som kunne blitt det. Da universitetet ble etablert i 1811 omdefinerte man virksomheten, sier Njåstad og legger til:
– Vitenskapsselskapet var også tidlig ute med å sponse TU og kjøpte abonnement i Polyteknisk Tidsskrift fra starten av, sier han.
DKNVS årlige bidrag Polyteknisk Tidsskrift ble redusert i forbindelse med byggingen av museumsbygget på Kalvskinnet i Trondheim. Så er også det nevnt.
