Etterlyser gode løsninger

  • energi

Vann er en nøkkelressurs som Norge må forvalte med omhu. – Derfor må miljø høyere opp på dagsordenen, sier Haakon Thaulow til Teknisk Ukeblad. Den inntil nylig administrerende direktøren ved Norsk institutt for vannforskning (NIVA) etterlyser de gode løsningene som kan styrke vannressursforvaltningen.

– Det er svært betenkelig at miljøvern nærmest er en ikke-sak i dagens politiske debatt. Snart er det bare gasskraft og ulv folk forbinder med miljøvern, sukker Thaulow. Samtidig forverres situasjonen globalt og skriker etter handling og gode løsninger.

Norge har tre tunge vanndirektoratsmiljøer; Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) innen vannmengdeforvaltning, Statens forurensningstilsyn (SFT) på vannforurensningsforvaltning og Direktoratet for naturforvaltning (DN),som forvalter økologi og biodiversitet i vann. – De tre miljøene settes nå på en samarbeidsprøve. Årsaken er EUs nye vanndirektiv, som forutsetter forvaltning etter nedbørsfeltgrenser basert på økologisk definerte mål, sier Thaulow

Nytt direktorat?

Thaulow har tidligere foreslått å opprette et vanndirektorat: – I dag tror jeg det rette er et miljø- og ressursdirektorat, og EU-direktivet gjør dette mer aktuelt enn noen gang. Nøkkelementene i et slikt direktorat vil være sammenslåing av SFT og DN, begge direktorater under Miljøverndepartementet.

Et miljø- og ressursdirektorat kan være ett av miljøforvaltningens bidrag til regjeringens ambisjoner om å effektivisere offentlig sektor. Det er en stor fordel med en best mulig ressursforvaltningsmodell på hjemmebane – dersom Norge skal bidra med sin vannkompetanse internasjonalt – der vannmengdeforvaltning og vannkvalitetsfortvaltning er én og samme ting.

Vann uten grenser

På hele miljøsektoren må Norge forholde seg til et nettverk av internasjonale avtaler. Samtidig legges det opp til at større lokalt ansvar i vannspørsmål gjennom kommunene. Alle utslipp under 2000 personekvivalenter (pe) blir kommunens ansvar fra juli neste år. Mellomnivået, den norske stat, får mindre å si og i stadig sterkere grad en tilretteleggerrolle. I spenningsfeltet mellom internasjonale rammer og lokalt selvstyre ligger dilemmaet og utfordingene i vannforvaltningen.

Vann og vassdrag kjenner verken kommune-, fylkes- eller landegrenser. Det er dessuten ikke bare vassdragene som må planlegges godt. Også aktiviteter i kystområdene må vurderes. – Spesielt krever den forventede sterke veksten innen akvakulturnæringen årvåkenhet, mener han.

Bedre akvakultur

Thaulow viser til at oppdretterne nå tar mye bedre hånd om forurensingen enn for tyve år siden. Dette gjelder utslipp av næringssalter, bruk av antibiotika og kontroll med sykdommer. Men de belaster vannresipientene. I dag kommer 66 prosent av fosforutslippene og 30 prosent av nitrogen fra akvakulturen. Dette gjelder kysten opp til 62. breddegrad. Den forventede produksjonen av laks og ørret er 420.000 tonn i år. Om 20 år kan den være på 2.500.000 tonn.

Thaulow tror ikke at utslippene pr. kilo fisk blir særlig mye mindre enn i dag, og den ventede veksten i næringen vil bety en sterk økning i næringssalttilførselen. – En slik vekst er mulig, men ikke så raskt som prognosene tilsier, og god planlegging og grundige konsekvensvurderinger er nødvendig. Det er flere flaskehalser. Foruten sannsynlig mangel på for, kan miljø- og arealbruk meget vel bli begrensende.

Synder på bunnen

Havner har alltid vært et hendig sted å dumpe avfall. Nå er utslippene sterkt redusert fra kommuner, industri og næringsliv, men mange gamle synder er gjemt i sedimentene og lekker ut i nærområdene. De bidrar til at en rekke fjordkystområder har kostholdsrestriksjoner på fisk og skalldyr.

Det er mange måter å avbøte dette på. Forurensningene kan fjernes. I Sørfjorden ved Odda er de stengt inne med en membran som er overfylt med ren masse. I indre Oslofjord vurderes det å flytte sedimenter ved pumping fra det indre havneområde til et annet sted med mer gunstige strømningsforhold – der forurensningene ikke virvles opp av skipstrafikk.

Miljøutfordringene vokser. Gode løsninger blir stadig mer komplekse Både teknologi, naturfag, samfunnsfag og økonomi må inngå i disse. Dette er særlig iøynefallende i et globalt perspektiv fordi naturmiljøets fysiske og biologiske bærekraft er uløselig knyttet til økonomisk utvikling, sosial likhet – og til og med internasjonal fred og sikkerhet, poengterer Haakon Thaulow.