Den sure kløe

  • ohm

FAKTA

Dette hører til Teknisk Ukeblads petitserie om ingeniørøkonom Andreas Ohm og hans strabaser i yrkesliv og privatliv.

Tidligere petiter i serien finner du på www.tu.no/ohm

Et orgel bruste i Andreas Ohm når hun var i nærheten. Noen ganger gikk yre mollakkorder tenksomt gjennom ham, for eksempel når han strøk forbi henne i korridoren. Andre ganger var han et kirkerom der bastante, men løsslupne melodilinjer dundret mellom veggene, spesielt når hun så på ham med dette mystisk blikket.

Hun var ikke der hver dag. Men det føltes sånn. Han kunne ikke huske sist gang han gledet seg slik til å gå på jobb. Og nå var hun her.

– Takk for i går, sa hun lavt.

Det sang i ham.

– Takk selv.

– Du er sprekere enn alderen skulle tilsi.

– Slik er det med modne menn.

– Hvordan skal dette gå? Jeg er her for å redusere staben, og du er mål nummer en for den noe umodne ledelsen i denne bedriften. Og så har vi to, eh, funnet tonen.

– Amen. Men har du direkte blitt bedt om å si meg opp?

– Ja. Og jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere denne situasjonen, sa hun stille.

Lysrørene summet monotont mellom de kommunegrå møteromsveggene mens ingeniørøkonomen holdt rundt henne.

Hun gjenfant raskt sin profesjonelle distanse, noe Andreas kalte Filofax-looken, da direktør Carl nærmet seg borte i korridoren.

– Har du et par minutter, sa han til henne. Han så ikke på Andreas.

Senere var det samling ved kaffemaskinen.

– Du liker denne smarte konsulenten, konstaterte Hjalmar Johansen.

– Det er det ingen tvil om. Jeg har for første gang sett selveste Andreas Ohm, den grimmeste grinebiteren, rødme, sa jeg.

– Vask munnen din, sa Andreas.

Hjalmar Johansen så på ham:

– Du vet at hun er gift?