CO2-fangst og -lagring vil aldri skje i et så stort omfang at teknologien vil gi et betydelig bidrag til å redusere utslippene på globalt nivå, skriver Geo-redaktør Halfdan Carstens. Her fra Boundary Dam-prosjektet i Canada. (Bilde: Håkon Jacobsen)

CO2-FANGST OG -LAGRING | CCS

CO2-lagring blir aldri virkelighet

DEBATT: Vil ikke påvirke klodens CO2-balanse i nevneverdig grad.

  • forum
  • Av Halfdan Carstens, redaktør i Geo

Enkle regnestykker viser at CO2-fangst og -lagring (CCS) aldri kommer til å skje i stor skala, verken i Norge, Europa eller andre steder i verden, og teknologien vil ikke komme til å påvirke klodens CO2-balanse i nevneverdig grad.

Denne påstanden står i sterk kontrast til det bildet Marika Andersen i Bellona tegner i TU 1/2015. Hun har et svært optimistisk bilde på hvordan CCS kan bidra til å nå «togradersmålet».

Hennes «sannhetsvitne» er Boundary Dam-prosjektet (et kullkraftverk med CO2-rensing) i Canada som fanger 90 prosent av utslippene. Det hun imidlertid tier om er at CO2-gassen som fanges, pumpes ned i et oljereservoar for å øke utvinningen i feltet.

Boundary Dam er derfor et kommersielt prosjekt (til forskjell fra Sleipner som er basert på kunstige avgifter).

Vi må også huske på at de totale utslippene av CO2 øker når vi øker utvinningen av olje. Den oljen som produseres vil generere mer CO2 når den forbrennes enn mengden CO2 som ble pumpet ned. Gevinsten er negativ.

Ikke noe vendepunkt

Andersen åpner sitt innlegg med å si at «fjoråret var et vendepunkt for CO2-fangst og -lagring», og legger til at det ikke lenger er «mangel på teknologi som stopper CCS». Dette er selvsagt feil.

CO2 har blitt pumpet ned i Sleipner-feltet i snart 20 år, det skjer også i Snøhvit-feltet, samt en hel rekke oljefelt i USA hvor gassen brukes til å øke utvinningen av olje. Teknologien er altså velkjent. Det er som hun sier «mangel på politisk vilje» som er showstopperen. Av gode grunner.

La oss se litt på tallene. Det forholder seg nemlig slik at den årlige økningen i CO2-utslipp på global basis er bortimot én milliard tonn. Den globale økningen per år tilsvarer derfor omtrent 20 ganger (!) de årlige, norske utslippene.

Samtidig vet vi at lagringsprosjektene på Sleipner-feltet i Nordsjøen og det omtalte Boundary Dam i Canada kun kvitter seg med én million tonn CO2 per år.

Det betyr at det er nødvendig å bygge omtrent 1000 anlegg av disse typene – i året – bare for å holde tritt med den globale økningen i utslipp. Det er tre anlegg per dag.

Så langt har vi her hjemme bygd to på litt i underkant av 20 år. Stort flere er det ikke på verdensbasis heller. Det er derfor fullstendig urealistisk å få til dette. Og kostnadene ved utbygging er enorme. Det vet de som har fulgt utviklingen på Mongstad.

Ingen løsning

I Bellonas rapport fra november i år («Scaling the CO2 storage industry: A study and a tool») har organisasjonen regnet detaljert på dette.

I deres «HIGH-Capture»-case opereres det med at det skal fanges 660 millioner tonn CO2 i 2040.

Altså drøyt halvparten (!) av den årlige økningen vi opplever i dag. Selv ikke Bellona har altså en prognose som kan avhjelpe økningen i utslippene ved hjelp av denne teknologien. Da vil det heller ikke bli noen reduksjon.

Jeg våger derfor en helt annen påstand enn Marika Andersen: CO2-fangst og -lagring vil aldri skje i et så stort omfang at teknologien vil gi et betydelig bidrag – i global skala – til å redusere utslippene av denne gassen.

Les også:

Aker Solutions: CO2-fangsten hos Norcem har gått «over all forventning»

Slik kan CO2 fanges i fremtiden

Her er kullkraftverket som kan få norsk statstøtte