"Selfie" fra cockpiten under air combat. (Bilde: Tale Sundlisæter)
Vehicle assembly building med orion eksperimentell modell. (Bilde: Tale Sundlisæter)
Aptitude test - eksamen på torsdag. (Bilde: Tale Sundlisæter)
Den berømte Launchpad A. (Bilde: Tale Sundlisæter)
Måtte si fra oss alle rettigheter under air combat. Det samme må vi gjøre under flyturen med Lynx Mark MK II - alt er på egen risiko. (Bilde: Privat)
Zero g flyprofil. (Bilde: Zero g corporation)

TALE SUNDLISÆTER

«Buzz Aldrin spurte om jeg kunne lære ham å stå på ski»

Tale Sundlisæter forteller om en uke med g-krefter, vektløs tilstand og møtet med Buzz Aldrin.

Teknisk Ukeblad skrev fredag om Tale Sundlisæter, som kvalifiserte seg for en reise ut i verdensrommet etter at en jury bestående av blant andre Buzz Aldrin hadde plukket ut 23 vinnere blant 107 kadetter på Kennendy Space Center. Disse var igjen utvalgt fra mer enn en million deltakere.

Tale er utdannet sivilingeniør innen teknisk kybernetikk, navigasjon og fartøystyring ved NTNU.

Under har hun med egne ord skrevet om oppholdet på Kennedy Space Center.

Les også: Se astronautenes ti mest legendariske bilder

Lockheed Martins Orion

Under omvisning på Kennedy Space Center dro vi ut til Launchpad A, hvor blant annet romferga og alle Apollo månelandingsferdene (foruten Apollo 10) ble skutt opp.

Saturn-5 inne på visitors center, KSC. Enorm rakett.
Under omvisning på Kennedy Space Center dro vi ut til Launchpad A, hvor blant annet romferga og alle Apollo månelandingsferdene (foruten Apollo 10) ble skutt opp.Saturn-5 inne på visitors center, KSC. Enorm rakett. Tale Sundlisæter

Vi var inne i Vehicle Assembly Building (VAB), som opprinnelig ble bygd for vertikal sammensetning av den gigantiske Saturn-5-raketten.

Alle bemannede fartøy fra 1968-2011 er blitt vertikalt satt sammen i denne bygningen, som med sine 163 meter takhøyde og 3.664.883 kubikkmeter er en av verdens største bygninger målt i volum.

To av kranene i taket kan løfte så mye som 325 tonn. 

Inne i VAB sto også en eksperimentell modell av Lockheed Martins Orion, en romkapsel som etter planen skal frakte astronauter til månen, asteroider, og Mars.

Etter denne turen var det g-trening og testing i sentrifuge, kveldsmat, og rett i feltsenga for å få litt søvn. Dagen etter, onsdag 4. desember, gjennomførte alle kadettene et terrengløp, hvor vi ble målt på tid.

Les også: Her kan du sette deg i en romferje

G-krefter

Torsdag var det opp av feltsenga klokka fire på natten.

Først skulle vi rangeres av førstepiloten etter prestasjon under en flytur med et Marchetti SF260 aerobatisk kamptreningsfly.

Dette flyet ble bygd i 1966, og flys av 27 luftstyrker, inkludert Nato-luftstyrker. Det er et lite enmotors-fly, måler 8.35 meter i vingespenn, er 7.1 meter langt, 2.4 meter høyt, veier ca 775 kilo, og styres med èn joystick og to pedaler.

Marchettien kan trekke maksimum seks positive g og tre negative. Under denne testen gjorde vi formasjonsflyvning, vektløshet med parabelflyvning, krappe g-svinger, ruller og den velkjente Immalman-manøveren.

Maksimal påkjenning var en 20 sekunders 4.4 g-manøver, noe som gikk greit selv om vi ikke hadde g-drakt på oss. Trikset er å puste i svært korte åndedrag samtidig som man strammer det man har av muskulatur for å forhindre at blodet trekkes for raskt fra hodet og nedover mot beina.

Les også: Dette flyet bruker mye mindre drivstoff

NTNU-fordel

Etter kampflytreningen måtte alle kadettene gjennomføre en skriftlig logikk- og kompetansetest med oppgaver innen blant annet fysikk, kjemi, matematikk elektronikk og romfartshistorie.

Her var det en stor fordel å ha bakgrunn i realfag og sivilingeniørstudiet ved NTNU, og det var passelig flaks (og litt taktisk) at jeg hadde lest en ganske detaljert bok om Kennedy og romfartskappløpet på flyturen over Atlanterhavet før treningen startet. Derfor gikk også denne testen bra.

Formasjonsflyvning. I det andre flyet sitter en kandidat, Omar Samra, som var Egypts første til å bestige Mount everest. Han var også en av de 23 som vant.
Her var det en stor fordel å ha bakgrunn i realfag og sivilingeniørstudiet ved NTNU, og det var passelig flaks (og litt taktisk) at jeg hadde lest en ganske detaljert bok om Kennedy og romfartskappløpet på flyturen over Atlanterhavet før treningen startet. Derfor gikk også denne testen bra.Formasjonsflyvning. I det andre flyet sitter en kandidat, Omar Samra, som var Egypts første til å bestige Mount everest. Han var også en av de 23 som vant. Tale Sundlisæter

Siste utfordring på programmet var å bygge en rakett på nitti minutter, av diverse skrot- og pappdeler vi fikk utdelt.

Dette var en lagoppgave jeg følte jeg ikke gjorde det spesielt bra i, fordi jeg mente vi burde bygge to raketter i tilfelle den ene feilet.

Laget bestemte seg så for å bruke den andre raketten, og jeg var derfor med på å bygge en rakett som aldri ble brukt, noe som så klart litt skuffende.

Likevel, fire av de andre deltagerne bygget en eksperimentell rakett, en løsning som kan minne om en nyttårsrakett, som tok av og gikk rett til himmels.

På denne oppgaven fikk vi poeng basert på lagets innsats som helhet. Dommeren var Andrew Nelson, operativ leder i XCOR Aerospace, som utvikler rakettflyet vi alle kjempet om å få vinne en tur med.

Les også: Unike bilder av Norge fra verdensrommet

Dokumentarfilm

Under hele seleksjons-uka var det kameraer rundt i tide og utide, og intervjuer av kandidatene underveis.; et film-team fra New York var leid inn for å lage en slags reality-dokumentar rundt livet i treningsleiren.

Hvor og når denne vil komme på tv er usikkert, men anslaget er en gang i februar/mars. Produsenten hadde tidligere laget flere dokumentarer med blant annet Miley Cyrus og Sting, og hadde mange gode historier å fortelle.

Noe av det beste med hele oppholdet forøvrig var å treffe alle disse menneskene fra hele verden, både deltagere og tv-team. Det er utrolig hvor raskt man blir kjent med og sammensveiset med andre mennesker når man stues sammen i en leir og må gå gjennom de samme strabasene.

Les også: Stor suksess for NASAs romsonde på Grønland

1 av 37

Torsdag kveld var det avslutningsseremoni. Alle 107 kadettene ble fraktet fra teltleiren til rakettparken ved Kennedy Space Center, der månevandreren Buzz Aldrin kom på podiet.

Kampanjen var, ifølge Aldrin, en del av hans personlige drøm om at så mange som mulig skal få oppleve det han selv gjorde da han vandret rundt i månestøvet for over 44 år siden.

Deretter ble vinnerne ropt opp.

Jeg hadde ikke forventet å få mitt eget navn ropt ut, og ble derfor både veldig overrasket, og så klart veldig glad.

Jeg fikk vite etterpå at jeg hadde konkurrert om én plass i en gruppe med 37 deltagere, noe jeg ikke var klar over; Mange av landene hadde sikret seg én billett blant sine to til tre kandidater, mens Norge, Sverige, Finland og en rekke andre land alle konkurrerte om bare  en av billettene.

Dette ville sannsynligvis ha vært ganske demotiverende å ha visst på forhånd, siden jeg reiste til Florida i den tro at jeg hadde ca 20 prosent sjanse til å vinne, og ikke 3.

Meg foran Lynx.
Dette ville sannsynligvis ha vært ganske demotiverende å ha visst på forhånd, siden jeg reiste til Florida i den tro at jeg hadde ca 20 prosent sjanse til å vinne, og ikke 3. Meg foran Lynx. Tale Sundlisæter

Jeg fikk vite at jeg hadde oppnådd høyest poengsum sammenlagt av de 37 i gruppa, noe som må ha skyldtes at jeg hadde trent en del styrke på forhånd, jeg var mentalt forberedt på pilottreningen og g-kreftene etter bakseteturen i F-16, har realfagsbakgrunn, og en generell interesse for historie.

Dermed klaffet alle testene vi ble vurdert på ganske bra med kompetansen, selv om jeg ikke er noen Marit Bjørgen på atlet-skalaen.

Så selv om dette ikke var rettferdig, så var uttaket globalt sett heller ikke rettferdig. Det var for eksempel strengere krav for utvalg i England enn i Norge, så på en måte hadde britene gjort seg mer fortjent til en høyere sannsynlighet for å vinne konkurransen i Florida. Om dette var en optimal seleksjonsprosess, er en annen sak, men jeg kan jo ikke klage.

Les også: Danske amatører vil skyte seg ut i verdensrommet

Møte med Buzz

Noe av det morsomste denne kvelden, foruten å vinne en tur til verdensrommet, var å treffe månevandreren Buzz Aldrin; en omgjengelig og trivelig fyr.

Han kunne fortelle at han har svenske aner, og lurte på om jeg derfor kunne lære ham å stå på ski. Jeg sa så klart ja, kanskje uten at jeg forventer at dette vil bli fulgt opp med det første.

Les også: Han fikk bygge sin egen rakett hos Nasa

Vektløs tilstand

Dagen etter, fredag 6. desember, fikk de 23 vinnerne fly parabelflyvninger med Zero G Corporation ved Cape Canaveral. Vi tok av om bord i en modifisert Boeing 727-200, som har et oppgradert hydraulisk system som skal sørge for kontinuerlig hydraulisk trykk under parabelmanøvrene.

Doningen er også tillagt akselerometre i cockpiten, men har ikke gjennomgått noen ytterligere strukturelle modifikasjoner på skroget.

Flyet er delt inn i tre såkalte flyte-soner som er ribbet for interiør og tildekt med skumgummi, hvor deltagerne kan flyte rundt i vektløs tilstand i opptil 30 sekunder under hver parabelflyvning.

Dette var surrealistisk, utrolig rart og morsomt; vi svevet rundt i løse lufta, opp-ned og spinnet rundt, og jeg har aldri før opplevd noe lignende.

Slik føles det altså å sveve om bord på romstasjonen i verdensrommet. Vi tømte vann ut i flyet, som formet seg som vannkuler som svevet rundt for å så å plaske ned på gulvet da flyet kom i bunnen av fly-profilen og begynte å trekke oppover igjen.

Verdensrommet neste

Nå gjenstår at rakettflyet fra XCOR ferdigstilles og testes, før vi kan skytes ut i verdensrommet.

Se bilder fra hele oppholdet i bildeserien øverst i denne saken.

Vinnerlaget med Buzz Aldrin.
Se bilder fra hele oppholdet i bildeserien øverst i denne saken.Vinnerlaget med Buzz Aldrin. Arrangøren

Les også: Sjekk alt det spennende som skal skje i verdensrommet