Bryter faggrenser

  • Arbeidsliv

Professor Roy Gabrielsen fra Universitetet i Bergen blir ansvarlig for å bedre rammevilkårene for norsk forskning og sikre rekruttering.

Det er åpenbart at Stortingets mål om å få norsk forskningsinnsats opp på gjennomsnittlig OECD-nivå til 2005 sprekker.

- Skaden er allerede skjedd, men målet må opprettholdes. Det er viktig at vi får jevn og gradvis oppbygging mot dette målet. Gabrielsen er optimist på forskningsens vegne. - Det er en ny retorikk som tyder på at det er økende forståelse for forskningens betydning i samfunnet.

Mer post.doc

I de neste fire årene skal tallet på doktorgradstipendiater øke med 350 hvert år, en vekst på knapt ti prosent fra dagens nivå. - Vel og bra, men vi må ha flere post.doc-stillinger, fastslår han.

At det knapt finnes stillinger til de nye doktorandene, bekymrer Gabrielsen langt mer enn at det utdannes for få eller at lønnsbetingelsene er lite attraktive. Han vil ha unge forskere som kommer av interesse for faget og som søker kunnskap. - Men det må være stillinger å søke på etter avlagt avhandling. Universitets- og høgskolesektoren er full av 50-åringer, dessuten kuttes tallet på stillinger.

Han vet selv hvor krevende det er å ha veiledningsansvaret for opptil 15 stipendiater og hovedfagsstudenter på en gang. Noe av dette vil han overlate til de ennå ikke eksisterende post.doc-stillingene.

Hvor jobber jeg?

Det er ingen liten oppgave den ene av lederne for Centre for Integrated Petroleum Research (CIPR), et av de 13 sentrene for fremragende forskning, har tatt på seg. Hans divisjon skal bidra til å utvikle grunnforskningen, spesielt på tvers av fagretningene.

Gabrielsen forteller at CIPR ønsker å utdanne unge, dyktige studenter som knapt vet om de er matematikere, fysikere eller geologer. - Det som teller er at de er innovative og dyktige. Organisasjonskartet betyr lite. Jeg skulle ønske at vi etter noe tid har ansatte i Forskningsrådet som knapt vet hvilken divisjon de er ansatt i.

Gabrielsen har ikke sendt søknad, han ble hentet. Selv tror han hovedårsaken til det er hans brede erfaring fra styreverv både i Norges forskningsråd og i styrer før Forskningsrådets tid. Fra næringslivet har han erfaring bra både Saga og direktørstilling i Norsk Hydro. - Så har jeg fersk forskerkompetanse. Jeg tror ikke det er dumt å ta inn folk i Forskningsrådet med slike kompetanse og gode nettverk i norske miljøer.

Etisk grense

De som nå tror at teknologene endelig skal fosse frem og pløye humanister og samfunnsvitere til siden, må tro om igjen. Gabrielsen snakker varmt om betydningen interaksjon mellom vidt forskjellige fag og miljøer har for hele samfunnet. - Humanisme og samfunnsvitenskap betyr veldig mye for et samfunn. Som teknolog kjenner jeg ikke disse forskningsmiljøene godt, så noe av det første jeg vil gjøre er å kontakte dem.

Norge har en samfunnsvitenskapelig forskning som er betydelig også i internasjonal sammenheng. Av og til kommer en spe kritisk røst fra teknologiske miljøer.

- Blir det endringer?

- Det er aldri et problem å forske mye. Det er snarere et problem at vi forsker for lite på andre felt. Samfunnsforskning er åpenbart viktig.

Når krybben er tom, bites hestene. Men Gabrielsen lar seg ikke lokke til å peke på noen form for forskning vi ikke har bruk for. - Min grense for forskning vi ikke skal drive er i første rekke basert på etiske betraktninger, selv om vi også må gjøre prioriteringer av strategiske og ressursmessige grunner.

Kummerlige forhold

Dermed er ballen tilbake til den økonomiske virkeligheten. Gabrielsen mener det internasjonale aspektet ved forskning er underkjent i Norge og peker på at for å hevde seg i toppen må forholdene ligge til rette.

Ingen får gullmedalje i OL hvis de bare får trene tre ganger i uken. For mange forskere har ikke penger å forske for.

- Jeg kjenner tilfeller der utenlandske forskere har komme til anerkjente norske miljøer. Når de så ser fasilitetene, eller snarere mangelen på fasiliteter, så snur de i døren og reiser hjem.