Broeckers alternative modell

Han setter et stort spørsmålstegn bak dagens politisk korrekte måte å oppfatte global klimaendring på, nemlig at den kun er antropogent påvirket. Han stiller spørsmålet: Var den varme perioden i middelalderen, etterfulgt av den lille istiden global klimasvingning, eller var den lokal? Det sier seg selv at dersom den var global, så har det vært like store klimasvingninger etter siste istids maksimum, for 18 tusen år siden, som den oppvarmingen vi nå er vitne til. Han lurer dessuten på hvorfor den nåværende temperaturøkningen i atmosfæren startet akkurat samtidig med den industrielle revolusjon og ikke da utslipp av betraktelige mengder klimagasser kom i gang for alvor, det vil si, 50 til 100 år etter.

Den middelalderske varmeperioden var mellom år 800 og 1200 e. Kr., altså i den perioden da vikingene blant annet koloniserte Grønland. Den lille istid var mellom år 1350 og 1860, dvs. da blant annet Svartedauden herjet. Ifølge Broecker lå snøgrensen under siste istids maksimum, for atten tusen år siden, ca. 900 m lavere enn i dag, noe som tilsvarer en atmosfærisk temperaturreduksjon på ca 5oC og en reduksjon i sjøtemperatur på ca 3oC.

Siden den lille istids slutt i 1860 og fram til i dag, har bl.a. sveitsiske isbreer krøpet oppover dalsidene med ca. 90 høydemeter. Dette tilsvarer en økning i lufttemperatur på mellom 0,6 og 0,7oC. Da slike variasjoner i snøgrense ikke bare finner sted i Sveits, men er av global karakter, er ikke Broecker i tvil om at nevnte klimaendring var av global karakter. Ikke nok med det, ved å studere dateringer av trestokker som kommer til syne i morenemasser som eksponeres av at isen trekker seg tilbake, kan man rekonstruere detaljer i klimaet lenger tilbake i tid. Det viser seg at det har vært varmeperioder for 4300 år siden, for 6600 år siden og for 8700 år siden.

Imidlertid innrømmer Broecker at vi mangler svært mye klimadata på global basis om perioden fra siste istids maksimum). Dessuten er det mulig at temperatursvingningen mellom varmeperioden i middelalderen og den lille istid, i Antarktis, har vært i motsatt fase av den vi finner på nordlig halvkule. Årsaken til de globale temperatursvingningene, som har en periode på mellom 1000 og 2000 år, mener Wallace Broecker er påviste svingninger i styrken på havstrømmene i Atlanterhavet, fra Syd-Atlanteren, vestover til Vestindia, og via Mexicogolfen og golfstrømmen til Nordøst-Europa og Arktis. Hovedspørsmålet som bør besvares, er derfor hva som egentlig driver disse svingningene.

Broecker har et forslag til en mulig mekanisme: Det er nemlig ingen tvil om at Atlanterhavet “lekker” ferskvann til Stillehavet. Dette skjer ved at vann fordamper fra det vestlige Atlanterhavet, der det dannes skyer og der regnet faller ned over Mellom-Amerika og Stillehavet. Mengden ferskvann som på denne måten “eksporteres” fra Atlanterhavet til Stillehavet er anslått il ca. 2,5 x 105 m3 vann pr. sekund, en ganske anselig mengde. Poenget til Broecker er at dersom dette ferskvannstapet ikke kompenseres, vil Atlanterhavet stadig bli mer saltholdig og Stillehavet ferskere, over tid. Saltinnholdet i Atlanteren bygger seg således opp, helt til en relativt rask utveksling skjer i dyphavet, mellom Sør-Amerika og Antarktis. En slik omveltning og rask utveksling er beregnet til å skje i perioder på ca. 1500 år, ifølge Broecker og fører til langperiodiske, men raske klimaendringer.

Selv om Broecker finner tydelig spor av at det skjer store, regelmessige globale klimaendringer, er han varsom med å si at menneskeskapt oppbygning av drivhusgasser kommer på toppen av de naturlige svingningene. Han mener således at vi skal forsøke å redusere utslippene våre, men han regner ikke med at vi vil se noen umiddelbar virkning på klimaet. Derfor er det meget viktig at forskning intensiveres for å finne ut mest mulig om tidligere tiders naturlige klimaendringer – årsak og virkning.

Martin Hovland

Dr. philos