Blir kWh/m2 like vanlig å snakke om som liter/mil?

  • arkiv

Konkurransemyndighetene har pekt på en lav andel av norske husholdninger som bytter strømleverandør jevnlig. Og energimyndighetene har over lang tid forsøkt å gjøre husholdningene mer opptatt av å effektivisere energibruken, men så langt uten stort hell. Prishoppet på strøm vinteren 2003, utløste et visst engasjement i retning av å gjennomføre sparetiltak mm., men noen varig holdnings- og adferdsendring ble neppe skapt.

I næringsbygg innlemmes ofte energikostnadene i husleien, og leietaker har sjelden økonomiske motiv for å effektivisere energibruken sin gjennom å gjøre enøktiltak i bygget.

40 prosent av energibruken i Norge er knyttet til drift og bruk av bygninger. Myndighetene ønsker å redusere vår energibruk og mener det vil være mye å hente på å effektivisere energibruken i bygninger. For å nå dette målet innføres energimerking av bygninger, inspeksjon av kjelanlegg og inspeksjon av kjøle- og ventilasjonsanlegg. De nye ordningene tar utgangspunkt i EUs Bygningsenergidirektiv (2002/91 EF).

EU-direktivet

Innføringen av direktivet er en konsekvens av EØS-avtalen, men ordningen som innføres i Norge, mer kjent som energimerking av bygg, vil ikke være en blåkopi av bestemmelser fra Brüssel. Regelverket som skal gjelde i Norge er under utarbeidelse i regi av Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE). Ordningen skal i utgangspunktet gjelde fra januar 2006, men man har mulighet til å utsette den praktiske gjennomføringen i inntil tre år.

Energimerkeordningen gjelder næringsbygg, offentlige såvel som private, og boliger. Målet er at byggets energiegenskaper skal påvirke den markedsmessige vurderingen av bygget. Med andre ord, jo mindre energi et bygg forbruker pr kvadratmeter, desto høyere markedsverdi får det.

Energimerket skal bidra til at investeringer, både i energieffektivisering og fornybar energiproduksjon, f.eks. pelletskamin eller solvarmeanlegg i bolighus, skal reflekteres i en høyere markedsverdi. Bygningers energiegenskaper skal reflekteres i en egen energiattest som skal vedlegges salgs- og utleieprospekter for eiendom. På denne måten kan både leietakere eller kjøpere enkelt kan få oversikt over energiforbruket man må påregne. Og det vil være forut for salg eller utleie et myndighetskrav om inspeksjon / merking vil komme. Kostnadene vil bli belastet byggeieren, anslagsvis mellom 3-5 000 kroner for en enebolig.

Betydningen for leverandører

For det første betyr merkeordningen en etterspørsel etter energikonsulenter som skal gjennomføre vurderinger av hus og bygninger, og utferdige energiattestene. Dette vil i seg selv kreve i størrelsesorden 100-200 årsverk ved oppstart av ordningen.

Som nevnt legges det opp til at boligeier selv må betale kostnadene for merkingen. I energiattesten han mottar vil det til gjengjeld være forklart mulige (enøk)tiltak som kan gjøres, og hvordan disse vil påvirke energiforbruk og årskostnader. Og når man selv har betalt for å motta informasjon, er sannsynligheten større for at man setter seg inn i problemstillingene enn om informasjonen er gratis.

Når energi også blir tema i eiendomsprospektene vil energitiltak kunne komme til å spille en lignende rolle som det oppussing av bad og kjøkken bidrar med for å heve eiendomsverdiene.

Når det gjelder etterspørsel skapt av energimerking av boliger kan følgende tall gi en pekepinn:

  • I Norge er det 3,7 millioner bygninger, herav 1,4 millioner boligbygninger.
  • Det er 2 millioner bebodde boliger, herav 1,1 millioner eneboliger en halv million leiligheter. Det er en dobling av boliger siden 1950.
  • Nesten åtte av ti husholdninger eier sin bolig. Norske boliger blir større og større.
  • I 2001 hadde gjennomsnittsboligen 4,1 rom, en økning fra 3,6 i 1980. SSB Bygg og boligstatistikk

Dersom merkeordningen utløser investeringer på 10 000 kroner i en prosent av dagens boliger, utover hva vi har i dag, betyr dette en markedsøkning på omlag 200 mill kr årlig. I tillegg kommer effektene av økt energifokus på nye boliger som også skal inkluderes i merkeordningen.

I følge SSB er det langt over 100 000 næringsbygg (kontor, hotell, undervisning, helse) med oppvarmingsbehov. Næringsbyggeiere vil også motta energiattester, samt tilbakemeldinger på inspeksjoner av kjelanlegg og ventilasjons-/kjøleanlegg. At man her vil kunne oppleve en vekst på flere titalls millioner i markedet for enøk-investeringer er neppe usannsynlig.

I likhet med el-sertifikater som skal utløse større fornybar energiproduksjon, er energimerkeordningen et nytt markedsbasert virkemiddel. Myndighetenes rolle begrenses til å lage regelverk og administrere ordningen. Som nevnt, er det byggeierne som bærer kostnadene for jobben med å utferdige energimerke og –attest, akkurat som bileiere betaler for periodisk kjøretøykontroll.

Men fra myndighetenes side er det ikke ment å skape kostnader isolert sett, tvert om; gjennom merkeordningen skal byggeierne gis presis informasjon om hvilke lønnsomme tiltak som kan gjøres. Dermed vil forhåpentligvis merkingen, med utgangspunkt i en engangskostnad, føre til mer effektiv energibruk. Byggeiere vil kunne få lavere årskostnader og verdiøkning på sine eiendommer, samfunnet får lavere investeringsbehov i el-nett og annen infrastruktur og miljøet spares for klimagasser og annen forurensning.

Når naboer diskuterer energiforbruk over gjerdet, når kWh per kvadratmeter blir gjenganger på byggforvalteres ledermøter, og når varmetapskoeffisienter blir førstesidestoff i VG, da er kanskje myndighetenes suksesskriterium på dette området innfridd?

Artikkelforfatteren Lars Bugge er seniorrådgiver i konsulentfirmaet KanEnergi.