Det finnes alltid unntak som bekrefter regelen. I dette nummeret av Teknisk Ukeblad belyser vi en kommende storindustri, hvor Norge har kunnskap og konkurransefortrinn. Det gjelder solcelleteknologi. Fra et land med ni måneder vinter springer det ut en vekstkraftig næring som kan spille en stor rolle for fremtidens energiproduksjon verden over. En tilnærmet utømmelig og forurensingsfri energikilde blir tilgjengelig for en stor del av jordens befolkning.
Årsaken er at vi utnytter alle våre fortrinn; billig vannkraft; rene råmaterialer som kvarts, pluss hundre år med elektrokjemisk virksomhet. Med andre ord, vi videreutvikler vår tradisjonelle industri til fremtidsrettede næringer.
Dette en foredling av norsk vannkraft som bidrar til å produsere langt mer energi enn det vi klarer å produsere i Norge, for allerede etter tre år er energibalansen positiv.
Solcelleutviklingen er resultatet av en målrettet innsats av noen få entusiaster. Selv med begrenset tilgang på midler, klarer forskerne å utvikle prosesser som øker tilgangen på det viktigste grunnlaget for solcellene, silisiumskivene.
Troen på sin egen idé, entusiasme og hardt arbeid, er nødvendig for å lykkes. Er entusiasmen og ideene gode nok, mangler sjelden midlene. Norge trenger nettopp flere entusiaster med gode ideer.
For å få til dette kreves noen grep. Det holder ikke bare med Gro Harlem Brundtlands tese om et der typisk norsk å være god. Det må bli typisk norsk å bli bedre, bedre enn de andre.
For at universiteter og høgskoler skal bli utklekkingsanstalter for vitebegjærlige entusiaster, trengs mer midler for å få til en fremtidsrettet undervisning. Det er min bønn til regjeringen når den helgen 10. og 11. mars samles for budsjettkonferanse på Halvorsbøle.
