Bestandstruktur hos nise i Atlanterhavet

Nisen, vår minste tannhval, er utbredt i kystnære områder i Atlanter- og Stillehavet. Hvert år blir et stort antall fanget som bifangst i de kommersielle fiskeriene. Raten av bifangst er ukjent for de fleste regionene, derfor har IWC (International Whaling Commission) anbefalt at bifangsten bør anslås for hver av de forskjellige regionene. Til tross for dette eksisterer det lite informasjon om populasjonsstrukturene hos nise.

I dette studiet er populasjonsstrukturen hos niser bestemt ved hjelp av sekvensvariasjon av mitokondrie DNA i åtte av tretten mulige populasjoner i det nordlige Atlanterhav.

Det ble funnet at noen av disse populasjonene er genetisk forskjellige og at de er i samsvar med populasjonsinndelingen som er foreslått av IWC, mens andre populasjoner ble funnet å være genetisk like. Dette er mest sannsynlig et resultat av re-kolonisering av de nordligste regionene etter siste istid.

Populasjoner som nylig er blitt skilt fra hverandre, har ofte ikke hatt nok tid til å utvikle genetiske forskjeller. I disse tilfellene kan populasjonene skilles fra hverandre ved hjelp av økologiske karakterer, for eksempel analyse av PCB nivået, tungmetaller etc.

I denne avhandlingen er den geografiske variasjon i nivået av radioaktivt cesium i niser fra forskjellige områder langs norskekysten undersøkt. Nivået av radioaktivt cesium er ikke arvelig, og reflekterer kun den nåværende strukturen av populasjonene.

Målingene viste at niser i Nord-Norge hadde betydelig lavere nivå av radioaktivt cesium enn nisene i Sør-Norge. Det er derfor foreslått at niser er relativt stasjonære innen et område. Økologiske forskjeller, som cesium nivået, kan derfor være nyttige i kartleggingen av populasjonsstrukturene når det ikke kan påvises genetiske foskjeller mellom to populasjoner.