Ikke en sky er å se på himmelen over den britiske ambassadørens residens i Oslo. Ikke noe nedfall av radioaktivt cesium-137 eller jod-131 å spore. Ingen hvitkledde skikkelser med knitrende geigertellere.
Oslofjorden ligger blikkstille uten det minste tegn til technetium 99-forurensning.
Nervøst
Likevel: Etter kjernekraftulykken i Fukushima ser mange ut til å spørre seg om kjernefysisk armageddon er nær. I Tyskland demonstreres det i gatene, og Erik Solheim kastet seg nylig på flyet til Sellafield for å forklare britene at de må kvitte seg med det høyaktive avfallet sitt litt brennkvikt.
Statens Strålevern tegnet nylig opp et katastrofescenario hvor bassengene med høyaktivt avfall på Sellafield under navnet B215 eksploderer og sender 1 prosent av innholdet ut i atmosfæren.
Resultatet blir i så fall nedfall av cesium-137 i Norge som tilsvarer syv ganger nedfallet fra Tsjernobyl.
– Urealistisk
– Jeg mener det er urealistisk, sier teknisk sjef Steve Walker ved Sellafield til Teknisk Ukeblad.
– Jeg kan ikke tenke meg noe hendelsesforløp som kunne føre til et slikt nivå av utslipp.
Ekspertene som gir Teknisk Ukeblad audiens ved britenes ambassade i Oslo kommer rett fra Lofoten hvor de har møtt bekymret norsk kystbefolkning.
Etter 21 alvorlige atomulykker de siste tiårene har de en jobb å gjøre for å bedre sitt rykte. Ifølge dem er Sellafield noe annet nå.
– Jeg mener Sellafield har forbedret sikkerheten betydelig de siste 20 årene. Det gjelder både radioaktivitet og generell sikkerhet, sier Walker.
Solheim på Sellafield
Miljøvernminister Erik Solheim bad altså britene få opp farten med å fjerne det høyaktive avfallet fra B215-anlegget. Men det er det motsatte som skjer.
Britene skulle redusere mengden høyaktivt avfall (blant annet cesium og strontium) til 200 kubikkmeter i 2015. I stedet økes det opptil 600 kubikkmeter.
– Vi må få opp tempoet i å bli kvitt det gamle magnox-avfallet. Derfor øker vi bufferen litt, sier dr. Ian Hudson i Nuclear Decommissioning Authority (NDA) til Teknisk Ukeblad, og forteller at man øker tempoet i reprosesseringen av magnox-avfall for å bli helt ferdig med alt sammen innen 2017.
– Det høyaktive avfallet fra reprosesseringen lagres i bassengene en stund før det går videre til vitrifisering (at avfallet blandes med glass, red. anm). Anleggene kan drives mer effektivt hvis du bygger opp en mengde materiale og kjører alt gjennom samtidig, sier Hudson.
Organisasjonen hans leder myndighetenes arbeid med å bli kvitt den radioaktive arven fra fortiden. Regjeringen har satt av 1,5 milliarder pund i året (cirka 13 milllarder kroner) til NDAs arbeid, som vil pågå i flere tiår framover.
Krever full rapport
Fukushima-ulykken har fått den britiske regjeringen til å kreve rapport fra Nuclear Installations Inspectorate (NII) om tilstanden ved britiske kjernereaktorer og avfallsbehandlingsanlegg som Sellafield.
– Men vi forventer ikke at man skal gjøre alle analyser på nytt, sier nestsjef Mark Bassett ved NII til Teknisk Ukeblad.
– Vi har stilt aktørene en del spørsmål som har kommet opp etter Fukushima-hendelsen. Vi ber dem forklare sine rutiner ved tap av kjøling, seismiske hendelser, flom og hydrogendannelse i anleggene.
Det å fjerne arven etter over 50 år med kjernekraft har tatt mye lenger tid enn man trodde. Flere av anleggene på Sellafield har hatt problemer.
Skuffet over Sellafield-reduksjon
Lekkasjer og tapt kjøling
Ved Sellafield finner vi B30-bassenget, det første lagringsbassenget for magnox-drivstoff fra de gamle britiske reaktorene. B30 blir kalt Europas mest forurensede område.
Her ligger det minst 1,3 tonn plutonium og mye annet, men med tiden skal alt fjernes, behandles og lagres permanent.
På Sellafield ligger også Thorp-anlegget som reprosesserer drivstoff fra moderne trykkvannsreaktorer og B205 som reprosesserer magnox-drivstoff fra eldre reaktorer. Begge disse gir utslipp av radioaktivitet til Irskesjøen.
Lekkasjer har også ført radioaktivt technetium-99 til norske farvann.
Holder temperaturen
Det høyaktive avfallet i B215-anlegget er det Norge er mest bekymret for. Så sent som i fjor mistet anlegget kjølingen i flere timer. Temperaturen økte med flere grader før operatørene fikk kontroll.
– Vi har et sikkerhetsbevis for driften av disse anleggene. Der ser vi på potensielle farer og bygger inn flere nivåer av beskyttelse, som flere kjølingssystemer. Det viktigste vi gjør er å holde disse tankene på normal temperatur. Vi henter kjølevann fra en sjø i nærheten, sier Walker.
– Kunne tapet av kjøling i fjor vart lenger?
– Vi hadde satt en ventil i feil posisjon. Vi fikk satt den i riktig posisjon og fikk kjølevannet tilbake. Alle gjorde det de var trent til. Vi mistet primærkjølingen, men har også vann fra en brønn i nærheten og en elv som renner gjennom anlegget som vi kan ta vann fra. Dermed har vi tre nødsystemer.
– Ingenting kan gi eksplosjon
– Er det noe som kan sette i gang en eksplosjon ved B215-tankene?
– Det er ingenting som kan gi eksplosjoner der. Det dannes hydrogen fra væsken, men dette håndteres av ventilasjonssystemet som også har flere nødsystemer.
– Men hvis elnettet faller ned og flere andre feil skjer samtidig, hva da?
– Kjølevannet har jeg nevnt, med tre nødsystemer. Ser vi på elektrisitet har vi elnettet som primærkilde, så har vi generatorer i bakhånd, og vi har andre generatorer på anlegget som kan hentes inn. Vi har to forsyningslinjer og to kjøletårn.
– Og det er ingen fare for flom i dette området?
– Nei. Vi har sett på hvilke farer som lurer, som jordskjelv, flom og kraftig vind. Alt dette har vi tatt hensyn til da vi designet anlegget.
– Ekstremt liten sjanse
– Sjansen for en slik hendelse er ekstremt liten, sier Mark Bassett i Nuclear Installations Inspectorate om strålevernets rapport. – Tap av kjøling har skjedd noen ganger de siste årene. De skulle ikke ha skjedd. De skyldtes noen svakheter i planleggingen av vedlikeholdet, dårlig trente operatører og uklare roller.
NII kommer med en foreløpig rapport om sikkerheten innen britisk kjernekraft i mai og en sluttrapport i september. Trolig vil den første konsentrere seg mest om kjernekraftverkene. Men hovedrapporten vil også omhandle Sellafield.
– Etter det siste tilfellet av tapt kjøling i januar i fjor, ga vi Sellafield et påbud om forbedringer. De har ordnet dette, men det er fremdeles rom for noen forbedringer, sier Bassett.
Økte utslipp
Sellafield forsøker å bli kvitt avfallet sitt så raskt som mulig. Dersom de lykkes, vil det bli en del utslipp av radioaktive stoffer til Irskesjøen. Men mindre enn før, mener teknisk sjef Steve Walker.
– Det vil bli noen utslipp. Vi presenterte noen anslag i Lofoten som viser at 99 prosent av utslippene fra reprosessering er bak oss, og 1 prosent gjenstår. Vi investerte mye penger i teknologi sent på 80-tallet som reduserte utslippene drastisk, sier han.
– Fjerningen av avfallet ser ut til å ta lengre tid enn forventet. Hvorfor hoper dette seg opp?
– Det hoper seg ikke opp. Vi har redusert mengden magnox-avfall betydelig siden 2001. Men vi har måttet investere for å bli kvitt dette avfallet. Det beste er å reprosessere det. Vi håper å kunne fullføre dette innen 2017, sier Walker.
Blix: Kjernekraften er holdbar
– Anleggene er trygge
Det skal skje ved Thorp- og B205-anlegget. Thorp tar seg av advanced gas reactor-avfall (AGR) og B205 tar seg av eldre magnox-avfall. Ut av prosessen kommer fire komponenter:
- Plutonium og uran, som enten lagres eller blandes og gjøres om til mixed oxide-brensel (MOX) som kan brukes i atomreaktorer. Dette skjer ved Sellafield Mox Plant (SMP). Operatørene har avtale med Japan om leveranser av Mox-brensel.
- Høyaktivt avfall (HAL) med blant annet strontium og cesium som lagres i bassenger i påvente av vitrifisering (blanding med glass) og siden midlertidig lagring, deretter permanent lagring.
- Mellomaktivt avfall, som er metallet som omkapsler selve drivstoffet. Dette kapsles inn i sement og lagres midlertidig i påvente av en endelig lagringsløsning.
Walker forsikrer om at begge anleggene er trygge, trass i flere driftsstanser og lavere tempo enn planlagt i reprosesseringen.
– Engangshendelse
– Utfordringen var lekkasjen vi hadde i 2005. Det var en engangshendelse, og situasjonen ble løst. Anlegget er i orden, og vi forstår hva som skjedde, sier Walker om Thorp.
– Dere skal også trappe opp reprosesseringen på B205-anlegget. Er dette anlegget trygt når det er så gammelt?
– Det er gammelt, men ikke så gammelt som meg. Det er et trygt anlegg. Vi har sikkerhetsbevis og må overbevise regulatorene våre om at det er trygt. De gir oss tøff motstand.
Permanent lagring
– Så er spørsmålet hva vi gjør med avfallet. Til slutt skal vi ha et underjordisk lager som skal være klart i 2040. I mellomtiden skal vi lagre avfallet midlertidig på en trygg måte, sier Ian Hudson i NDA.
Avfallet må lagres slik at det tåler midlertidig lagring over lengre tid. For det er krevende å lagre atomavfall permanent. Det er ikke sikkert at den permanente lagringsløsningen faktisk er klar i 2040.
– Nøkkelen i vår planlegging er at disse lagrene må kunne holde mye lenger i tilfelle den permanente løsningen ikke er klar i 2040 slik regjeringen legger opp til, sier han.
Strålevernet:
