Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Det tenkte jeg naivt da strømprisen var den heteste poteten av dem alle rundt kjøkkenbordene i landet.
Strømprissjokket som traff oss etter at Russland holdt igjen gassleveranser i sitt angrep på Ukraina og Europa, var alvorlig. Jeg taster k-ordet fra mitt tastatur. Krise.
Strøm ble noe alle var opptatt av, og i 2022 skrev norske medier over 90.000 saker om strømprisen. Det er 248 saker hver dag. De fleste med negativt fortegn.
Misnøyen med strømsystemet vokste seg stor. Likevel tenkte jeg ofte i mitt stille sinn at det var noe bra ved det også. Nå fikk vi i det minste se hvor heldige vi er. Nå fikk vi se hvilken verdi strømmen egentlig har for oss.
Den som normalt bare detter ned i fjellene våre, og som vi kan tappe av når vi trenger. Vi tok den for gitt. Og den var jo bortimot gitt, men ikke nå. Nå kostet den ikke bare skjorta, men flere skjorter i måneden.
Automagisk
Det måtte da gi grobunn for en ny forståelse? Nå kom vel folk til å filosofere over hvor spinnvilt det er at energien vi bruker når vi skrur kaffetrakteren på, produseres i akkurat samme øyeblikk. Stort sett ved foten av et eller annet fjell, eller rettere sagt inne i foten av et eller annet fjell.
At det i samme sekund som laderen plugges i bilen, må slippes litt mer vann ned på en turbin et eller annet sted. Det skjer hele tiden. Automagisk.
Jeg mistenker at nettopp magien gjør at vi tar det for gitt. Vi ser jo ikke strømmen, den bare er der. Det vil si, vi ser metallet som frakter strømmen, men det er stort sett bare i veien.
Men nå. Nå som «alle» snakket om strøm hver dag, da vil jo det mystiske etter hvert forsvinne. Sakte, men sikkert øker forståelsen. Av forskjellen på en kilowatt og en kilowattime. Hvorfor er egentlig strømmen så dyr nå? Og ja, hvor kommer lyset i pæra egentlig fra?
Komplekse saker selger ikke
Vel, jeg tror jeg tok feil. Det uforklarlige strømmarkedet ble syndebukken for mange nok – og uforklarlig for enda flere. Og kall gjerne strømmen magisk, men den er for dyr.
Hvor var vi, vi som ville belyst ting fra den andre siden? Du ser et markedssystem der rimelig strømproduksjon selges dyrt, fordi den dyreste produsenten setter prisen? Jeg ser et markedssystem som sørger for at vi til enhver tid produserer strøm fra kraftverkene der strømmen er rimeligst.
Et system som sørger for at kostnadene ved å produsere strøm gjennom året er så lave som mulig. Som sikrer at vi har nok strøm når vi trenger den som mest.
Uansett hvor vi var, var det ikke riktig sted. Eller ofte nok.
Du har lest at antall kabler bestemmer hvor mye strøm vi sender til utlandet? Jeg vil si at det er strømproduksjonen (fra nedbør, vind og sol), minus strømforbruket, som bestemmer det. Det som er til overs, sender vi av gårde.
I alle fall sett over et par år, for det er jo sånn at vi har flerårsmagasiner, så til en viss grad… App-app-app! Der tapte vi. Komplekse sammenhenger avbrytes gjerne før man får sagt «vannverdiberegning», og vips – et uforklarlig system.
Skal vi noen gang lære?
Jeg trodde faktisk at alt oppstusset skulle premieres med en form for verdsetting. At antall spaltemeter skulle føre med seg gode ting. Som bedre husholdering med ressursene vi har bygget ut, med konsekvenser for natur og miljø, som alle jo er opptatt av. Jeg håper jo jeg tar feil, men for meg virker det som diskusjonene fortsatt går i det samme sporet.
Én ting er at flere hadde hatt glede av å forstå mer av denne energiformen som bærer samfunnet på sine skuldre (se til Spania). Men viktigere er at mer forståelse kunne fostret en mer forstandig utvikling. Både når det kommer til effektiv bruk av strøm og en bredere deltagelse i store samfunnsspørsmål, der avveininger må gjøres før vi når fram til framtiden.
Det er et paradoks. Se for deg at store deler av befolkningen ikke kan forskjellen på kilometer og kilometer i timen. At avstand og fart blandes over en lav sko i riksdekkende medier. Det er vanskelig å se for seg.
Forskjellen på kilowattimer og kilowatt er med den mellom kilometer og kilometer i timen.
Strøm er helt sentralt i hverdagen vår. Den er riktignok usynlig, men vi kan det ikke godt nok. Selv ikke etter 200 avisartikler om dagen. Når skal vi lære det da?
Portugisisk strømoperatør: : Store temperaturvariasjoner bidro til strømbruddet
