I går satt forsvarssjef Eirik Kristoffersen og broren hans Frode Kristoffersen i timevis og signerte bøker under en boklansering i regi av Polyteknisk forening. De to har sammen skrevet boka Beredt – Forsvarsevne og motstandskraft. Folk kjøpte tre- fire eksemplarer i slengen, og de to forfatterne stilte opp på selfie etter selfie.
De 500 fremmøtte fikk også bevitne at forsvarssjefen ble dekorert – han mottok den ukrainske presidentens fortjenestemedalje av Ukrainas ambassadør i Norge, Oleksiy Gavrysh.
Forsvarssjefens manifest
Det hele var altså en suksess, og det blir sikkert boksalget også. Kristoffersen ga ut sin forrige bok, Jegerånden, den samme uka som han tiltrådte som forsvarssjef. Boka handlet mest om lederskap, og slik ble den et slags manifest for ham i den nye rollen. Nå har den solgt i 60.000 eksemplarer.
Det er tydelig at Beredt først og fremst retter seg mot samfunnsinteresserte nordmenn uten spesiell bakgrunnskunnskap om krigskunst og forsvarspolitikk. Disse leserne får tydelig beskjed om at Norge er godt rustet både militært og sivilt. Det er ikke grunn til å være redd, men folk må være årvåkne og nettopp — beredt. I boka redegjør forfatterne for motstandskraft på ulike områder i samfunnet og status i hver våpengren.
Forfatterne beskriver i detalj hvordan russerne utsetter Ukraina og vesten for desinformasjonskampanjer. Her er forsvarssjefens mottrekk: En informasjonskampanje i form av en bok.
Det er forsåvidt ikke noe nytt. Også på 80-tallet redegjorde norske forsvarssjefer skriftlig og offentlig for landets stridsevne, forsvarets prioriteringer og mobiliseringsevne. Den gangen ga de det imidlertid ut på et forlag som var en mer tydelig avsender: Presse- og informasjonsavdelingen ved Forsvarets overkommando.
Skal Putin lese boka?
I den nye boka er Putin nevnt i negative ordelag 71 ganger.
«Putin må skjønne at det i utgangspunktet er en vanskelig oppgave å true suvereniteten til en nasjon som krever å være fri. Og når Norge investerer i et stadig sterkere forsvar, skal prisen bli utålelig for Russland.» skriver forfatterne.
Vi må anta at boka allerede er lest nøye i Russland, selv om ikke like mange høytstående militære ledere snakker norsk der nå. Da Sovjetunionen falt for tretti år siden, behersket de fem øverste profesjonelle KGB-generalene norsk, ifølge tidligere NRK-korrespondent Hans-Wilhelm Steinfeld.
Selv om det neppe forholder seg akkurat slik nå, må den norske forsvarssjefen og hans bror ha vært svært nøye med å ikke komme i skade for å nevne et ord gradert informasjon.
TU er kjent med at den militære ledelsen på høytstående nivå i Russland fulgte med på den norske forsvarssjefen også før han fikk den rollen han har i dag. Denne boka gir dem ingen ny informasjon, og utad vil russiske ledere kimse av brødrenes tydelige avskrekkingsbudskap. Samtidig har russerne en enormt dyrekjøpt erfaring fra slagmarken i Ukraina, og vet at når Norges forsvarssjef skriver at det norske folk vil kjempe like hardt som ukrainerne hvis det trengs, så er det riktig.
En som neppe leser boka oversatt til russisk, er Putin selv. I boka skriver brødrene om hvordan den russiske statslederen har utviklet seg til å bli en fullblods despot som ikke får viktig etterretningsinformasjon fordi folk rundt ham er redde for å komme med dårlige nyheter.
Dagens Næringslivs kommentator Sverre Strandhagen skrev om dette i september: I Russland faller næringslivsledere ut av vinduer, og politikere begår «selvmord».
Den fryktbaserte ledelsen skapes med gamle KGB-metoder, og i det siste har 56 framtredende ledere dødd under mystiske omstendigheter, skriver Strandhagen. Det er neppe noen som er fristet til å lese høyt for Putin fra denne boka.
Donald Trump er elefanten i rommet
President Trump er kun nevnt to ganger i boka. Den ene i forbifarten og den andre når forfatterne skriver om at andre NATO-land enn USA har brukt årevis på å følge opp vedtaket om å bruke to prosent av BNP på forsvar:
«Svaret på kritikken fra administrasjonen i USA bør være handling snarere enn mer debatt. Uavhengig av hva man mener om tonen i kritikken fra Washington, så har grunnlaget for kritikken vært kjent i en årrekke».
Dette er det lengste forfatterne går i å anerkjenne at det finnes noe som helst friksjon rundt den amerikanske presidenten.
Det er påfallende at en bok som skrives for å betrygge og motivere det norske folk ikke berører den usikkerheten Trump har skapt rundt USA som alliert. Fra scenen i går sa forsvarssjefen: «Det er ikke USA som er problemet, det er Russland». Ikke vanskelig å være enig, men han kunne kanskje spandert et par setninger i boka på problematikken.
Samtidig – det ville kanskje vært umulig for en norsk forsvarssjef å begi seg inn på dette komplekset uten å tråkke en av Norges nærmeste allierte på tærne.
I tillegg er situasjonen i USA så omskiftelig og uforutsigbar, at akkurat hvor Trump står og hvordan han har kommunisert overfor Norge i det øyeblikket boka blir lest, har vært vanskelig for forfatterne å beregne. Slik sett var det kanskje best å nevne Trump minst mulig. Som psykologen Paul Watzlawick har sagt: «You cannot not communicate». Det å ikke si noe, er også å si noe.
En informasjonskampanje er det beste vi får
I en tid med desinformasjonskampanjer fra fremmede stater og ulike grupperinger, er det verdifullt at forsvarssjefen bruker tid og kompetanse på åpen kommunikasjon med det norske folk.
Kristoffersen fremstår ærlig og reflektert – han analyserer sikkerhetssituasjonen med stor kunnskap, og våger til og med å ta selvkritikk et par steder. Selv om resultatet til tider fremstår som et velpolert portrett av nasjonens beredskap, gir boka samtidig et innblikk i hvordan vår øverste militære leder tenker og prioriterer.
At Trump er elefanten i rommet får vi nesten bare godta. Det viktigste er tross alt at vi har en forsvarssjef som satser på åpenhet og dialog fremfor hemmelighold og retorikk. En informasjonskampanje er det beste vi får.
Vil vite hva Ukraina planlegger å bruke missilene til
