Over 30 luftfartøy og 40 skip har så langt ikke lykkes med å finne noen vrakdeler etter Boeing 777-200-flyet fra Malaysia Airlines som har vært savnet siden lørdag.
Søk- og redningsoperasjoner (sar) til havs er i utgangspunktet utfordrende og blir ikke noe lettere av at flyets siste kjente posisjon er uklar.
Radar og EO/IR
Søkene tar utgangspunkt i en noe vag såkalt datum og hensyntatt vind og havstrømmer, men søkeområdet øker med tiden som går.
Søkeradiusen er nå cirka 100 nautiske mil, opplyste malaysiske myndigheter på en pressekonferanse mandag.
Dersom man tar utgangspunkt i at flyet har styrtet i havet, enten i én del eller flere, vil vrakdelene gjerne være små og ligge lavt i vannet.
Dette, samt at delene vil ha samme hastighet og temperatur som havet, gjør det vanskelig å fange dem opp med radar og elektrooptiske/infrarøde kameraer.
Det sier en sar-ekspert fra området som tidsskriftet Flight har snakket med.
Les også: Luftskip, luftputefartøy, helikopter og fly i ett
Mannskapets øyne
Han sier at søkeoperasjonen nå kan minne om minesøk.
Søkearbeidet vanskeliggjøres ytterligere ved at havområdet er mye trafikkert av mindre fiskebåter uten AIS-transpondere. Når disse fanges opp av sensorene på søkefartøyene, må hver enkelt kontrolleres.
– Mannskapets øyne er de beste sensorene i slike søk, er konklusjonen til eksperten.
Ni dager
Da AF447 styrtet i Atlanterhavet i 2009, ble de første vrakdelene funnet dagen etter.
Men det finnes også eksempler på at søkene kan være resultatløse lenge:
Da et Boeing 737-400 fra indonesiske Adam Air, DHI574, forsvant fra radaren 1. juni 2007, tok det hele ni dager før de første vrakdelene ble funnet på sørvestsida av Sulawesi. Ferdsskriveren ble funnet etter tre uker.
Les også:
Nå blir «tjukkaser» nektet å fly offshore
