Prioriteringer og tiltak
- Norges rike tilgang på fornybare energiressurser må utvikles slik at virkningen blir reduserte globale klimagassutslipp, og grunnlag for ny industriproduksjon lokalisert nær energikildene.
- Gitt ordningen med elsertifikater, bør fortsatt vannkraft utgjøre tyngden av ny kraftproduksjon de nærmeste ti årene. Vind- og bioenergi bør fases inn i det omfang og på det tidspunkt dette er kommersielt mulig.
- Statens satsing på ny fornybar energi, ut over ordningen med elsertifikater, rettes inn mot teknologiutvikling og demonstrasjonsanlegg i samarbeid med leverandørindustrien.
- Et miljøteknologiprogram, kombinert med nye retningslinjer for Enovas virksomhet, må rettes inn mot utvikling av ny teknologi i samarbeid med industrien.
- Norge må aktivt påvirke utviklingen av EUs energi-, klima- og næringspolitikk og raskt implementere nye bestemmelser slik at det skapes forutsigbarhet for norske bedrifter.
- Det må, i tråd med regelverk som etableres i EU, iverksettes et system for kompensasjon for den virkning CO2-kvotene har på kraftprisen til industri som er utsatt for karbonlekkasje. Ordningen må være enkel, forutsigbar og langsiktig.
- Nettariffene og retningslinjene for Statnett bør innrettes slik at de stimulerer til nasjonal verdiskaping på grunnlag av norsk fornybar energi. Industrien må ha konkurransedyktige tariffer. Forbruk lokalisert nær kraftproduksjon («kortreist kraft») må få fordel av sin beliggenhet og av de muligheter slikt forbruk har til å inngå i et opplegg for leveranse av fleksibilitet til kraftsystemet.
- Kostnadene for nettutbygging bør i større grad betales av de aktørene som etterspør utbyggingen, og ikke i sin helhet fordeles på alle landets nettkunder. Bruken av anleggsbidrag mot aktører som forårsaker nettinvesteringer også i det såkalte maskene nettet bør utvides. Det er viktig med et forskriftsfestet regelverk som gir klare rammer for nettselskapenes bruk av anleggsbidrag.
- Energiforvaltningen må innrettes slik at det kan bruke flere virkemidler enn utbygging av nytt nett for å løse opp flaskehalser og ubalanse i kraftsystemet, for eksempel ved å legge ut produksjons- eller forbruksendringer på anbud. På denne måten vil det mest samfunnsøkonomisk lønnsomme løsningsalternativet bli valgt enten det er nytt nett, ny kraftproduksjon eller andre løsninger.
- Eksport av kraft kan skje både i form av elektrisitet og i «fast form» som industriprodukter. Det må foretas en avveining mellom eksport av kraft og bruk av kraften innenlands til nasjonal verdiskaping. Hensynet til reduksjon av globale klimagassutslipp må veie tungt i vurderingen. Vannkraftens reguleringsevne må utnyttes til nasjonal verdiskaping og global klimagevinst. Den som oppnår fordel av salg av reguleringsevne må bære kostnadene for økte nettinvesteringer.
- Gass som energikilde i Norge må kunne tas i bruk når dette gir positivt resultat ved en samlet vurdering av verdiskaping og globale klimagassutslipp.
- Det må etableres et klimatiltaksfond for å finansiere reduksjonstiltak som koster mer enn kvotekostnad, for å oppnå nasjonale klimamål. Et slikt fond vil kunne styre ressursene inn mot de tiltakene som gir mest resultat for innsatsen.
- Avtalebaserte løsninger må videreføres som et hovedprinsipp for hvordan samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv skal skje i framtiden.
- Energieffektivisering må stimuleres gjennom tilstrekkelig sterke og forutsigbare virkemidler. Slike virkemidler må også omfatte energigjenvinning i industrien.
- Norsk næringspolitikk må legge til rette forholdene slik at norske bedrifter kan videreutvikle de posisjonene de er i ferd med å erobre i de nye klimarelaterte markedene. Særlig Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) må spille sammen og innrette sine virkemidler med dette for øye.
- En økonomisk politikk som styrker norsk konkurranseevne og fremmer investeringer og fornyelse av industri i Norge vil være den avgjørende forutsetning for kraftfullt norsk bidrag til global måloppnåelse på klimaområdet.
Norsk Industri etterlyser i en ny rapport fraværet av en helhetlig industripolitikk. Rapporten ble presentert under Energirikekonferansen i Haugesund av administrerende direktør Stein Lier-Hansen
– Det er bare ved å se sammenhengene mellom sektorene at vi kan nå globale klimamål, og meisle ut en robust energipolitikk, samtidig som vi fører en bærekraftig næringspolitikk. Som et innspill i denne politikkutformingen har vi derfor utarbeidet en rapport som tar for seg disse problemstillingene. Rapporten er bl.a. ment som et innspill til Energiutredningen og til arbeidet med Klimameldingen som er varslet framlagt til høsten, sier Stein Lier-Hansen.
Politikk som styrker konkurranseevnen
I Norge ligger kostnadsnivået langt høyere enn i våre konkurrentland. Norge har en industri som er helt avhengig av eksport og er derfor ekstra utsatt når kostnadsnivået stiger mer enn hos våre konkurrenter. Det gjelder både innen finanspolitikken med rentenivå og kronekurs, høye kostnader innen infrastruktur med stadig økende bruk av bompengefinansiering av veier, avskrivningsregler som hindrer investeringer, og ikke minst i form av selvpålagte begrensninger og Europas høyeste miljøavgifter.
– En næringspolitikk som styrker norsk konkurranseevne og fremmer investeringer og fornyelse av industri i Norge vil være den avgjørende forutsetning for kraftfullt norsk bidrag til bærekraftig global måloppnåelse på klimaområdet, sier Lier-Hansen.
I dette ligger en erkjennelse av at en økonomisk politikk som styrker norsk konkurranseevne og fremmer investeringer og fornyelse av industri i Norge vil være den avgjørende forutsetning for et bærekraftig norsk bidrag til global måloppnåelse på klimaområdet.
To forhold
Norsk Industri mener det er to forhold som er særlig viktige i denne forbindelse: Karbonlekkasje og industriens bidrag til løsninger på energi- og klimaområdet.
Karbonlekkasje oppstår når ensidige mål på reduksjon av klimatiltak i Norge fører til økte kostnader og redusert konkurranseevne. Følgen blir at produksjon og utslipp flyttes til andre land uten klimaforpliktelser. Ensidige klimatiltak i Norge vil i praksis bety flytting av norsk industriproduksjon basert på fornybar energi til land som ikke har klimaforpliktelser. Resultatet er nedlegging av klimavennlig norsk produksjon og økte globale utslipp av klimagasser.
Den sentrale forutsetningen for en helhetlig politikk på de aktuelle områdene må være at nasjonale klimamål og -tiltak bare har mening om de faktisk fører til reduserte globale utslipp.
Redusert mest
Industrien er den sektoren som har redusert sine klimagassutslipp mest, og har redusert sine klimagassutslipp med ca. 30 prosent fra 1990. Dette har skjedd samtidig som den totale produksjonen i samme periode er økt betydelig. Nøkkelen til disse positive klimaresultatene er knyttet til investeringer og fornyelse av produksjonsutstyret.
En næringsrelevant politikk
Energiomlegging og utslippskutt av klimagasser trenger ny teknologi. Slik teknologi drives fram og tas i bruk av virksomheter som har rammebetingelser og finansiell styrke til å kunne investere. Næringsrelevant politikk vil derfor være en viktig motor for framgang også på energi- og klimaområdet.
En ny og helhetlig politikk må skapes innenfor et realistisk politisk handlingsrom, hvor rammene settes av internasjonale forpliktelser, nasjonal verdiskaping, hensynet til forsyningssikkerhet, økonomiske og teknologiske muligheter, og ikke minst hva norske velgere ønsker og aksepterer. Et slikt politisk handlingsrom vil ikke være statisk. God resultatoppnåelse vil kunne øke det samlede mulighetsrommet.
