Sukkertare kan overta for soya som laksefôr dersom dyrkingsmetodene for taren foredles.
Sukkertare kan overta for soya som laksefôr dersom dyrkingsmetodene for taren foredles. (Foto: Marine Harvest)

oppdrett - fiskefôr

Nå skal vi fôre laksen med sukkertare i stedet for soyaprotein fra Sør-Amerika

Vil bli uavhengig av miljøskadelig import.

  • Maritim

Soyaen Norge og Danmark importerer, legger beslag på et enormt landområde i Sør-Amerika. I Norge kan sukkertare kan bli løsningen, men det krever nytenkning.

Oppover langs den norske kysten ligger det store anlegg for lakseoppdrett. I dag fôres denne laksen med soyaprotein, som Norge - i likhet med Danmark  - importerer i store mengder fra Sør-Amerika. Danskene bruker soyaen til å fôre svin, kyllinger og storfe.

Og akkurat som Danmark, ønsker Norge å gjøre seg uavhengig av fôrproteinet som produseres på enorme landbruksarealer med miljøbelastende – og noen ganger også helseskadelige – metoder på den andre siden av Atlanterhavet.

Mens danske forskere jobber med å utvikle blant annet gress og erter med høyt proteininnhold, ser Norge mer på protein fra tare til fisken.

Men hvis det overhodet skal lønne seg, må matindustrien utvikle smartere metoder for å produsere den, skriver nettstedet Gemini.no.

Soya krever fosfor og nitrogen

94 prosent av Norges importerte soya kommer fra Brasil. I en studie ved Norges teknisk-naturvitenskaplige universitet, NTNU, har man ved hjelp av en miljøanalyse sammenlignet produksjonen av brasilianske soyabønner med norsk sukkertare, med spesielt fokus på energiforbruk og fosforavtrykk.

Sammenligningsgrunnlaget har vært utfordret av at det bare er noen få tarefarmer i Norge i dag, mens soyaproduksjonen er gigantisk i Brasil. Forskningen viser imidlertid en rekke miljøfordeler ved å fôre laksen med tare.

– Mens det er bruk for fosfor og nitrogen som kunstgjødsel for å produsere soyabønner, renser taren faktisk havet ved å ta opp begge disse stoffene. Det er også mulig å bruke biprodukter fra tareprotein som biomasse-gjødsel i landbruket, som igjen erstatter mer miljøskadelig kunstgjødsel, sier Gaspard Philis, som er ph.d.-student ved NTNU i Ålesund til Gemini.no.

Mindre effektiv tareproduksjon

Soyabønner er i dag fremdeles mye billigere å produsere enn tare på grunn av mangelen på effektive tare-produksjonsprosesser.

Tare dyrkes ved å sette plantene fast på tau som settes ut i tarefarmen i vannet. Etter cirka ni måneder reiser man ut og høster taren. Man trenger to tonn tare for å produsere den samme mengden protein som ett tonn soyabønner gir.

Og med dagens produksjonsmåte for tare krever det 11 ganger mer energi enn med soya. Det skyldes primært tareplantenes kortere holdbarhet, og at de inneholder 85 prosent vann, noe som gjør at taren må tørkes. Derfor oppfordrer NTNU til utvikling av nye tørke- og fryseprosesser i tareproduksjonen.

Tarestudiet inngår i et større miljøstudium av soyabønner og proteiner fra havplanter, og er offentliggjort i tidsskriftet Journal of Cleaner Production.

Alger kan utnyttes i flere trinn

De danske MAB3-forskerne har i tre år eksperimentert med å dyrke, høste og raffinere alger.

I bildekarusellen under viser vi hvordan produksjonen foregår i dag.

Neste skritt for forskerne blir å fokusere på multiekstraksjon; metoder hvor det kan trekkes ut mange høyverdige stoffer ut av en alge-biomasse.

Denne artikkelen ble først publisert på ing.dk

Første steg - fersk tare formeres på land: Sukkertare plasseres i et kar med vann. Gjennom en bearbeidingsprosess får forskerne algene til å formere seg, og bittesmå tareplanter begynner å vokse på bunnen av karet. (Illustrasjon: Ingeniøren, ing.dk)
Tareplanter moses og oppformeres: Algene fra karet moses, og den flytende biomassen sprayes på spoler med tynne liner. De spede tareplantene setter seg fast og vokser i én til to måneder under kontrollerte forhold. (Illustrasjon: Ingeniøren, ing.dk)
Algene transporteres ut på havet: De tarebevokste linene taues ut til dyrkingsstedet, hvor de vikles rundt kraftige trosser som henges opp på et stativ i havet. Tauene henges vanligvis ut på høsten.  (Illustrasjon: Ingeniøren, ing.dk)
Algene vokser et halvt år: Algene får lov til å vokse hele vinteren. Mens de vokser, tar de opp blant annet CO2 fra lufta og næringsstoffer fra havets eget kretsløp og menneskelig aktivitet. (Illustrasjon: Ingeniøren, ing.dk)
Forskerne høster algene flere ganger i året for å få med seg forskjellige typer biomasse. På våren er for eksempel innholdet av protein optimalt, og i august/september er sukkerinnholdet på sitt høyeste. (Illustrasjon: Ingeniøren, ing.dk)
Væsken presses ut av algene: De fullvoksne algene transporteres tilbake til land. Her presses saften ut av dem ved hjelp av en skrupresse.  (Illustrasjon: Ingeniøren, ing.dk)
Væsken og algene lagres: Saften overføres til skip. Den inneholder blant annet sukkerarten manitol, og næringsstoffer som kan ekstraheres senere. Den faste biomassen som er igjen, tørkes i en ovn til et pulver. (Illustrasjon: Ingeniøren, ing.dk)
Mikroorganismer danner etanol: Den tørkede biomassen flyttes over i en tank med vann. Enzymer frigjør sukkeret, og mikroorganismer omdanner det til etanol. Tanken varmes opp til 70 grader, og etanolen tappes ut. (Illustrasjon: Ingeniøren, ing.dk)
Siste steg - resten brukes som fiskefôr: Den gjenværende biomassen filtreres først på et båndfilter, før det tørkes. Restproduktet inneholder antioksidanter, mineraler, vitaminer og proteiner, og kan for eksempel brukes til fiskefôr. (Illustrasjon: Ingeniøren, ing.dk)

Kommentarer (22)

Kommentarer (22)

Eksklusivt for digitale abonnenter

På forsiden nå