Miljøvernminister Annika Strandhäll skal få slutt på en 35 år gammel diskusjon, og Svensk kärnbränslehantering (SKB) skal få vite om de kan begynne å jobbe med sine planer om et underjordisk lager i Forsmark nord for Stockholm.
Spørsmålet er hvorvidt jern, kobber, leire og berg er nok til å beskytte mot stråling fra det utbrente reaktorbrenselet. Politikere og forskere har kranglet om saken siden 1980-tallet.
– Utgangspunktet er at reaktorbrenselet er farlig i lang tid, og vi har måttet lete etter et miljø som er stabilt i lang tid, sier Allan Hedin, som er doktor i ionefysikk og sikkerhetsanalytiker for SKB.
Det dreier seg om lagring i en periode på 100.000 år. Det er så langt fram i tid at det ikke er sikkert menneskene fortsatt finnes. Da er reaktorbrenselet omtrent like radioaktivt som den uranmalmen man en gang utvant for å produsere brenselet.
– Radioaktiviteten avtar raskest i begynnelsen. Etter 1000 år er mesteparten av radioaktiviteten borte, sier Hedin.
Andre metoder er valgt bort
Det svenske grunnfjellet, som ble dannet for to milliarder år siden, er et passende miljø, mener SKB. Tidligere har de undersøkt metoder som å skyte opp avfallet i verdensrommet eller begrave det dypt under havets bunn. Begge disse metodene ble veid og funnet for risikable. En rakett kan havarere under oppskytingen, og en mengde internasjonale konvensjoner setter en stopper for planene om å begrave brenselet under havbunnen.
– Den løsningen vi har søkt om tillatelse til nå, er den vi har kommet fram til at er tryggest, sier Hedin.
Kobberkapsler
Han legger til at den er blitt gransket både av det svenske strålevernet og av en særskilt domstol for jord- og miljøsaker. Finland har dessuten allerede begynt å bygge etter samme metode.
I korte trekk går prosjektet ut på at reaktorbrenselet skal legges i støpejernsbeholdere. Disse legges så i store kobberkapsler. Man regner med at det vil gå med til sammen 6000 slike kapsler for å ta unna alt reaktorbrenselet som svenske kjernekraftverk har brukt og vil bruke etter alle beregninger. Kapslene er fem meter høye og én meter i diameter.
Kapslene skal så legges dypt, dypt nede i jorda. Fem kilometer med tunnelsystemer skal føre ned til et deponeringshull, der kapslene skal begraves i en spesiell leire som legges mellom dem og grunnfjellet.
– Det er en naturlig leire av bentonitt. Det er den leiren man vanligvis finner i kattesand, den suger opp vann godt, forklarer doktoren.
Tar med istider i analysen
Bygningsarbeidet kommer til å foregå på samme måte som i en gruve. Etter hvert som sjaktene fylles opp, proppes de igjen. Berget ventes ikke å røre seg noe særlig, ettersom det sjelden er større jordskjelv i området.
– I 100.000-årsperspektivet kan vi normalt vente oss noen istider, så det tar vi med i sikkerhetsanalysen. Det gjør vi selv om klimaendringene antakelig gjør at de blir forsinket.
Metoden er blitt gransket av forskere, strålevernere og domstoler og kvalitetssikret i mange steg. Men det er likevel her problemet dukker opp. Kobberbeholderne kommer ikke til å holde i 100.000 år, mener én leir av forskere.
– Det er et underliggende problem her, for det er en vitenskapelig kontrovers i dette spørsmålet som har pågått siden 1986, sier Ingemar Persson.
Vil eksperimentere
Han er medlem i den svenske regjeringens ekspertgruppe Kärnavfallsrådet, som professor i uorganisk og fysikalsk kjemi ved Sveriges landbruksuniversitet (SLU) i Uppsala.
Rådet har ikke valgt å ta stilling i selve saksspørsmålet – hvem som har rett og feil. Regjeringen har ikke stilt det spørsmålet til rådet.
– Det er en vrien situasjon. Det vi har sagt, er at det finnes en rekke eksperimenter man kan gjøre, og det er bra å gjøre dem i Forsmark, med rett type kobber, stråling og oksygenforhold. Vår anbefaling er at tillatelsen gis på betingelse av at de eksperimentene blir gjort, sier Persson.
Kärnavfallsrådet leverer en kunnskapsrapport til den svenske regjeringen annethvert år, og neste rapport kommer først om en måned – altså etter at avgjørelsen er tatt. Der vil det være et kapittel om hvordan den vitenskapelige kontroversen oppsto og hvordan den har utviklet seg.
– Som i sakte film ser jeg at toget sporer av
