En høstdag i 2014 sto daværende næringsminister Monica Mæland i bunad på kaia i Sognefjorden og forsøkte å knuse en champagneflaske mot baugen på verdens første batteriferge. Etter tre forsøk gikk det – og Ampere tok sin første tur mellom Lavik og Oppedal. Det ble starten på en maritim revolusjon.
Ti år senere har Norge mange elektriske ferger, og de første skipene med hydrogen- og ammoniakkmotor er på vei. Likevel går det ikke raskt nok.
Til tross for at omstillingen er i gang, bygges det fortsatt mange nye skip med fossile løsninger, utviklingen går for sakte. Utslippene fra norsk sjøfart er økende. De siste tallene viser at vi slipper ut 23 prosent mer klimagasser fra norsk sjøfart i dag enn for 20 år siden.
Vi har vært for sene før
Historien viser at vi ikke alltid har klart å omstille oss i tide. På slutten av 1800-tallet var Norge verdens tredje største sjøfartsnasjon. Norske redere valgte å satse videre på seilskip, selv etter at dampskipene var på vei inn. De bandt seg fast til masten, så å si. Resultatet ble et brutalt krakk som lammet Arendal, og som kostet norske arbeidsplasser og troverdighet.
En spennende historie, som Guri Idsø Viken nylig har fortalt i sin spenningsroman Krakk.
60 år senere hadde vi lært. Da forbrenningsmotorene toget inn, tok vi tidlig i bruk den nye teknologien. Det befestet vår posisjon som ledende sjøfartsnasjon.
Nå står vi igjen ved et teknologisk veiskille, og vi har ikke råd til å nøle.
Tiden er knapp
Et skip seiler i 25 til 30 år. Det betyr at fartøy som sjøsettes i dag, må være utslippsfrie for at Norge skal nå sine klimamål i 2050. Det er bråttom. Likevel bygges det fortsatt med løsninger vi vet må fases ut.
Ingen vet i dag hvilken teknologi som blir dominerende i fremtiden. Sannsynligvis blir det flere: batteri for korte ruter, hydrogen og ammoniakk for de lange. Og hvilken plass vil metanol, biodrivstoff, kjernekraft og karbonfangst få i dette?
Teknologiene er mange, men kostnadene, risikoen og fraværet av fullverdige verdikjeder gjør at markedet venter. Det har vi ikke tid til.
Jo mer vi venter, jo travlere får vi det.
Trenger hjelp til å komme i gang
Enova støtter dem som går foran i omstillingen. Vi bidrar til å modne teknologier, utvikle infrastruktur og etablere komplette verdikjeder. Det er ikke nok å støtte enkelte fartøy. Hele systemet må med. Derfor støtter vi hydrogen og ammoniakk, batterier, karbonfangst og ikke minst energieffektivisering om bord på skipene.
Vi ser på havner, produksjonsanlegg og bunkringsløsninger for å sørge for at alle verdikjedene får mulighet til å prøve seg. Samtidig vet vi at støtte alene ikke er nok.
Avgifter og regler blir stadig strengere, slik at det blir dyrere å forurense og mer lønnsomt å velge miljøvennlige alternativer. Og det skjer mye. De norske CO2-avgiftene øker for hvert år, og det vurderes nye krav til havbruks- og offshorefartøy.
Internasjonalt strammes EUs kvotemarked inn, og nye regler fra den internasjonale maritime organisasjonen (IMO) og EUs FuelEU Maritime-regulering er i ferd med å slå inn i fullt monn.
.jpg)
Om noen er i tvil, det vil bli svært dyrt å slippe ut klimagasser i fremtiden.
Norge kan igjen være først
Norge har alle forutsetninger for å lede omstillingen av sjøfarten. Vi har teknologimiljøene, rederiene, finansmiljøene og den politiske viljen. Men forspranget varer ikke evig.
EU ruller ut gigantiske støtteprogrammer. Asia bygger. Hvis vi venter, risikerer vi å tape milliardinntekter og eksportandeler til EU og Asia, markeder hvor norske aktører i dag har et teknologisk forsprang.
Å være en sjøfartsnasjon handler om å skue fremover, gripe muligheter og stake ut kursen før andre.
Det neste tiåret avgjør om vi leder an i omstillingen, eller om andre seiler forbi oss.
Får ikke tak i investorer til grønn satsing – må si opp ansatte
