Det er det norske folk som er eierne av landets naturresurser. Når disse ressursene avgis til produksjon av elektrisk kraft, er formålet å skulle gi norske strømforbrukere tilstrekkelig og billig kraft.
Strømtilførselen til befolkningen blei opprinnelig forestått av elektrisitetsverk som fungerte som monopolister. De hadde leveringsplikt innenfor sitt geografiske område. Strømprisene blei stort sett bestemt av offentlige organer, basert på selvkost og varierende krav til fortjeneste. Det var mange i befolkningen som syntes at fortjenesten var i overkant høy og derfor ønsket seg konkurranse i markedet. Avvik mellom forbruk og produksjon blei håndtert av Samkjøringa, som gjennom kjøp og salg mellom innenlandske og utenlandske aktører sørget for å balansere systemet.
En viktig egenskap ved vannkraftutbygging er at kostnadene er fullstendig dominert av kapitalkostnadene (demninger, tunneler, veier, bygninger, maskiner). De løpende driftsutgiftene (vedlikehold, driftskontroll, administrasjon, gratis råstoff) utgjør en mikroskopisk del av totalkostnadene. Når anlegget er bygget, vil selv stor forbedring av driften gi minimale utslag på strømprisen.
En annen viktig egenskap er at teknisk levetid for anleggene er vesentlig lengre enn nedbetalingstida for kapitalkostnadene. Når lånene er nedbetalt, blir det en enorm fortjeneste til strømprodusenten hvis prisene opprettholdes.
Fra prisdiskusjon til energiloven
På 60-tallet var mange av kraftverkene nedbetalt, og det oppsto diskusjon om strømprisene. Det blei hevdet at strømprisene burde settes til langtids grensekost for utbygging av ny kraft. Dette ville ført til en kraftig økning av strømprisene. Spørsmål om hvem som skulle ha de enorme pengebeløpene som differansen mellom grensekost og den lave gjennomsnittlige selvkosten ville skape, blei møtt med øredøvende taushet.
Prisdiskusjonen endte med innføring av energiloven. Energiloven opphevet leveringsplikten og bestemte at strømprisene skulle bestemmes av tilbud og etterspørsel i markedet. Samkjøringen blei erstattet av Nord Pool, som fikk en mye mer sentral rolle i omsetninga av elektrisk kraft. Strømleverandørenes oppgave er ikke lenger å skaffe folk strøm til en rimelig pris, men å maksimere leverandørens overskudd.
Tilnærmet null pris-elastisitet
Man har ment at balansepunktet mellom tilbud og etterspørsel vil gi strømkundene den gunstigste prisen. Slik er det ikke! Forutsetningen for at tilbud og etterspørsel skal være til kundenes fordel, er at det er stor pris-elastisitet i den varen som omsettes. Når det gjelder strøm, er pris-elastisiteten tilnærmet null.
Slik moderne boliger og bedrifter er bygget, er det svært vanskelig å få til forbruksendringer av betydning, spesielt på kort sikt. På produksjonssida gjør det grønne skiftet at regulerbare kraftproduksjonsanlegg (basert på foil energi) legges ned eller får store kostnadsøkninger. Dette medfører at selv små ubalanser gir ekstreme utslag på strømprisen. Dette gir også de store produsentene muligheter for å manipulere prisene (ved å holde igjen produksjon).
Strømleverandørene har i prinsipp to pristyper:
- Fastpris
- Spotpris med påslag
Ved fastpris er det leverandøren som tar risikoen ved varierende priser. Han er følgelig nødt til planlegge forvaltningen av ressursene på en fornuftig måte.
Ved spotpris er det kunden som tar risikoen ved varierende pris. Kundene har imidlertid svært liten kompetanse til å forstå denne risikoen. Leverandøren på sin side kan med denne prismodellen forvalte ressursene på en opportunistisk måte, noe som neppe er gunstig for landet som helhet.
– Dette har konsekvenser også for andre oljeutbygginger
Problematisk høy fastpris
I Norge er det mindre enn 5 prosent av kundene som har fastpris. I alle de andre nordiske landene har flertallet av kundene fastpris. Problemet er at i Norge setter leverandørene fastprisen så høy at det statistisk sett er billigere å velge spotpris. Mitt inntrykk er at fastprisen har vært satt til høyeste spotpris i foregående år. Dette er misbruk av markedskraft, og det hindrer reell konkurranse om fastprisene!
Spotprisene hopper opp og ned som en jojo fra dag til dag, og variasjonene er voldsomme. Dette er et fullstendig mislykket regulerings-system. Formålet med all regulering er jo å sørge for stabile utgangsverdier.
Hvert år er det både bedrifter og familier som får store problemer når spotprisene er høye, selv om skadevirkningene i år har vært mye verre enn tidligere. Det er svært skadelig for samfunnet at rammebetingelsene varierer så mye. Konkurser og investeringer som brått gjøres verdiløse medfører i det lange løp tap for hele befolkningen.
Tre grunnlag for fastpris
Jeg mener det er viktig at både vanlige folk og bedrifter får fastpris-avtaler på strøm. Men dette forutsetter at fastprisene kommer ned på et akseptabelt nivå. I prinsipp bør fastprisene baseres på følgende elementer:
- Gjennomsnittlig selvkost (slik den blir når effekten av nedbetalte anlegg inkluderes)
- En rimelig fortjeneste til strømleverandøren
- Et realistisk anslag for pris-risiko forutsatt edruelig forvaltning av naturressursene
Når det gjelder bygging av nye anlegg, bør det etableres et fond som brukes til å kompensere for differansen mellom grensekost og gjennomsnittlig selvkost. Dette kan for eksempel finansieres via el-avgifta.
Regjeringen bør foreta følgende inngrep:
- Strømleverandørene må pålegges å tilby fastpris-kontrakter for henholdsvis 1 år, 3 år og 5 år.
- Det må settes tak på fastprisene av et nøytralt organ (for eksempel NVE)
- Det må etableres et finansieringssystem som sikrer utbygging av ny kraft
Egentlig bør man skrote hele energiloven og gå tilbake til det opprinnelige systemet for omsetting av strøm. Problemet er at Norge har vært en pådriver for å la markedskreftene styre strømprisene. Da blir det psykologisk vanskelig å gå tilbake til det gamle systemet.
Vi importerer høy strømpris
Det har også foregått en stor utbygging av overføringsnettet til utlandet. Dette er gunstig i mange henseender:
- Det styrker leveringssikkerhet og reduserer behovet for nye kraftverk for å opprettholde denne
- Det gir mulighet for å selge overskuddskraft
- Det gir mulighet for å selge godt betalt reguler-kraft
Ulempen er at disse linjene også virker prisutjevnende mot et marked hvor strømprisene er vesentlig høyere enn i Norge. Utenlandslinjene resulterer i at vi importerer de høye strømprisene i utlandet til også å gjelde norske strømkunder. Dette er ikke en akseptabel situasjon. Siste år har norske strømpriser faktisk til tider vært høyere enn de fleste prisene nede på kontinentet. Dette viser at påstanden om at utenlandsforbindelsene gir billig importstrøm, ikke er korrekt.
Det har vært hevdet at de store fortjenestene til kraftleverandørene kommer folket til gode, i og med at de fleste kraftprodusentene er eid av stat eller kommuner. Men det finnes også en god del private interesser som spiser av lasset. Jeg er prinsipielt imot at folket skal ilegges ei skjult beskatning i form av høye strømpriser. Det er ikke bra at forvaltningen tilføres en variabel økonomisk doping, som bare vil resultere i at man begynner å sløse med midlene. Det er heller ikke heldig at det totale skattetrykket blir så stort at folk ikke føler økonomisk frihet til å prioritere personlige behov.
Det er det norske folk som har finansiert elektrisitetsproduksjonen i Norge gjennom strømprisene. Det er derfor helt på sin plass at det er folket som høster avkastningen av disse investeringene i form av lave strømpriser.
Konklusjon: Eksport må kompenseres
Energiloven har vist seg uegnet til å møte målsetninga om at kundene skal få rimelige strømpriser. I tillegg genererer den prisvariasjoner som skaper uforutsigbare kostnader for forbrukere og bedrifter. Majoriteten av kundene i Norge bør over på fastpriskontrakter.
Utenlandsforbindelsene har medført uakseptable innenlandske strømpriser. Det må etableres mekanismer som hindrer at dette skjer. Kraft produsert i Norge skal primært brukes til å dekke det innenlandske behovet. Eksport av reguler-kraft må derfor kompenseres med import av kraft til normal innenlandsk fastpris.
Fem tiltak for mer klimavennlig vedlikehold av fylkesveiene våre
