– Hvor ble du av i går? Jeg mistet deg der på puben, sa Andreas Ohm. Han helte nedpå med espresso, og svelget et par Paracet.
– Jeg ble trøtt og dro hjem, sa jeg.
– Du kunne sagt fra, sa han.
– Jeg fant ikke deg da jeg skulle gå.
– Tull, sa han hastig.
– Jeg gikk innom Winston’s for å se etter deg. Der var jeg en times tid før jeg gikk hjem.
– Puben Winston’s? Men det var jo dit jeg gikk da du ble borte.
– Ja, da var jeg sikkert gått.
– Men du var der en hel time? Da må vi ha vært der samtidig. Jeg ble også nesten en time.
– Du må ha vært full.
– Jeg var vel ikke full. Jeg er en gammel ringrev som tåler noen øl etter jobben. Du, som knapt er tørr bak øreflippene, var nok den som merket promillen, tenker jeg.
– Snakk for deg selv, gamle mann.
– Pøh. Jeg var sjeleglad for at unge Carl ikke dukket opp. Hadde han kommet, ville jeg nok ha drukket meg full. Eller gått hjem tidligere, sa han.
– Ikke prøv å snakke deg bort nå, sa jeg.
– Hah. Men Anne stilte opp. Hun er alltid med på ølrundene etter jobb.
– Hun er det, sa jeg.
– Jeg forholder meg til henne som prosjektdirektør, og kun det. Det vi har hatt sammen tidligere er historie. Det tilhører gamle dager.
– Du har et profesjonelt forhold til henne?
– Ja, det er tanken. Men hun var lekker i går. Men også hun forsvant etter hvert, sa han.
Da kom prosjektdirektøren klikklakkende mot oss. Hun nikket til Andreas før hun kysset meg vått på halsen og sa:
– Takk for i går.
