Eg er ikkje sikker på kva dei historiske kjeldene seier, men går ut fra at forfattaren Frans G. Bengtsson har studert det som finns. I boka "Røde Orm" har han nok i tillegg lagt til ein del for eiga rekning, utan at resultatet har blitt noko dårlegare av det.

Boka er vel verd å lese, men her er nokre utdrag med skildringar av kong Harald og bakgrunnen for tilnamnet. Harald hadde utvida Daneveldet slik at det utanom dagens Danmark, også omfatta sørlege delar av Sverige og tidvis Viken-området i Noreg. Han herska over Daneveldet fra omlag 950 til 985, og gjekk over til kristendomen ca 960.

En sommer hadde det gått bud rundt i hele Daneveldet at kong Harald Blåtann hadde tatt ved den nye lære. I sine unge dager hadde han fristet en gang og hastig angret seg; men nå hadde han gått over for alvor.

For kong Harald var nå gammel og hadde lenge vært plaget av ond verk i ryggen, slik at han hadde hatt liten glede av sitt øl og sine kvinner; og kloke biskoper, sendt av keiseren, hadde nå gnidd ham med bjørneister som var blitt styrket med apostelnavn, og svøpt ham i saueskinn og gitt ham vigslet urtevann istedenfor øl og tegnet kors mellom akslene hans og lest mange djevler ut av ham, til verken var gått bort og kongen var blitt kristen.

Hovudpersonen i boka, Røde Orm, hadde reist på vikingferd i vesterveg, og hadde vore galeislave og livvakt hos kalifen av Cordova i Spania. Etter at kalifen hadde herja byen Asturia, fekk Orm og følgjet hans i oppdrag å føre den største klokka fra den øydelagte katedralen til Cordova med båt.

Det laga seg såleis, at Orm drap seks av Kalifens menn, og måtte rømme. Etter kvart kom dei til Jellinge på Jylland, og la til ved kongsgarden til Harald. Straks dei hadde løfta klokka på land, vart dei oppdaga av ein prest som var på desperat jakt etter blodigler. Nå får vi vite meir om Blåtann:

-Hva er dette? ropte han. En klokke, en hellig klokke? Er det jeg som drømmer? Er det Satans blendverk eller en virkelig klokke? Hvordan er den kommet hit, til mørkets og djevlenes land? Aldri i mitt liv har jeg sett en så stor klokke, selv ikke i keiserens egen kirke i Worms.

-Den heter Jacob etter en apostel, sa Orm; og vi har ført den hit fra den apostelens kirke i Asturia. Vi hørte at kong Harald var blitt kristen, og tenkte at en slik gave ville glede ham.

-Et under, et under! ropte presten med gråt i røsten og strakte armene mot himmelen. Guds engler har sett til oss i vår nød, da våre igler ble syke. Dette er bedre helsebot enn igler. Skynd dere nå, skynd dere! Det er farlig å drøye, for han har store smerter.

Slavene dro nå klokken opp mot kongsgården, og presten ropte til mennene at de måtte drive på slavene av alle krefter. Han pratet i ett sett, som om han skulle være fra vettet, og tørket seg i øynene og vendte ansiktet mot himmelen og ba høyt på presters tungemål.

Orm og de andre skjønte at kongen hadde tannverk, men ikke skjønte de hva klokken deres kunne gagne i den sak. Men presten lallet av lykke og kalte dem himmelens sendebud og sa at nå ville alt bli bra.

-Mange tenner har han ikke igjen i sin munn, priset være den Allmektige, sa han; men de han har, volder oss like meget bry som alt annet djevelskap i hele dette land. For trass i sin alder har han ennå ofte ondt i dem, unntaken i de to blå; og når tannverken tar til, er han farlig å komme nær og spotter Gud uten måte.

En gang i vår da han hadde vondt i en kinntann, var det nær på at han hadde gjort bror Willibald til martyr; for da slo han bror Willibald i hodet med vårt store krusifiks, som skulle hjelpe til å lindre verken. Bror Willibald er nå frisk igjen, Herren være lovet, men han lå lenge i ørske og stor pine. Vi har gitt våre liv til Gud, bror Willibald og jeg, da vi fulgte biskop Poppo hit til mørkets land med evangeliet og vår legekunst; men likevel tykkes det en vederstyggelighet å trues med martyrium for noen gamle tenners skyld. Og ikke en tann får vi trekke, det har han nektet oss, og truet oss på livet om vi frister; for han sier at han ikke vil bli som en gammel konge hos svearne, som i sin alderdom suget melk av horn. I slik nød og fare lever vi hos denne konge for å fremme Guds rike: bror Willibald, som er den beste lege i hele erkestiftet Bremen, og jeg, som er både kantor og lege og heter bror Matthias.

Vi får så koma inn i kongens hus, og forstår at det var ikkje blåbærsaft som sto Harald nærast. Som andre menn i hans posisjon kosa han seg med kvinner, sterkt øl og honningsøta vin. Det var vel dette siste som gjekk ut over tannhelsa.

Orm og hans menn hilste kong Harald med stor vyrdnad, og de så alle nyfikne på ham; for om ham hadde de hørt fortelle så lenge de kunne minnes, og det var underlig for dem å se ham nå, hjemsøkt av verk og plager.

Sengen hans sto inne ved kortveggen, midt imot døren. Den var godt tømret og høy og full av bolster og skinnfeller; den var så stor at tre eller fire kunne ligge i bredden uten å ha det trangt.

Kong Harald satt på sengkanten, med mange dyner om seg; han hadde på hodet en strikket gul ullhette, og var svøpt i en lang pels av oterskinn. På golvet ved hans føtter satt to unge kvinner på huk, med et fat glør mellom seg, og hadde hver sin fot i fanget og gnidde dem for å holde dem varme.

Enhver kunne se at kong Harald var en stor konge der han satt, enda han var uten kongelig pryd og det var uro i hans blikk. Han blingset sørgmodig og spent med store runde øyne på menneskene i rommet og på klokken som ble båret inn, men han syntes ikke å bry seg stort om det han så, og han pustet med små stønn, som om han var andpusten; for verken hadde stilnet for en stund, og han satt og ventet på at den skulle ta til igjen.

Han var grov av vekst og kraftig, bredbringet og tykkmaget; ansiktet var stort og rødt, med glatt hud uten rynker. Håret var hvitt; men skjegget, som var bredt og tykt og lå i spisser nedover brystet, var gul-hvitt; og framme i midten, i en smal stripe ned fra underleppen, hadde det holdt seg klart gult uten å hvitne.

Rundt munnen var det vått, av alt det han hadde drukket mot tannverken, slik at de to blå hjørnetennene, som var navngjetne, ikke bare for sin farge, men også for sin lengde, gliste fram bedre enn vanlig, lik huggtennene på en gammel galt. Øynene sto ut og var blodsprengte; og makt og farlighet syntes å bo i dem, så vel som i den brede pannen og de store grå øyenbrynene.

Slik synte kong Harald Blåtann seg, da Orm og hans menn så ham for første gang; og Toke sa siden som sin tanke, at få gamle konger med tannverk ville ha tedd seg så kongelig som han.

Sant eller dikt? Forteljinga er i allefall god, og vi som arbeider med Blåtann-teknologien i dag bør vite litt om bakgrunnen for namnet.

Einar Turtum