En helt vanlig torsdag morgen i Folkets Hus på Youngstorget i Oslo: På kontoret i 8. etasje er almanakken til Roar Flåthen like ryddig som alltid. Hvilket vil si at den er full.

Turbulente tider i bank- og forretningsvesen fordrer at lederen av Norges største fagorganisasjon følger godt med. Og møter ”de folka” det er viktig å møte for tida.

Enda det er helt utenom tariffperioden. Men kanskje nettopp derfor:

– Finanskrisen påvirker oss alle. Det er viktig å holde bankvesenet i funksjon. Som sådan var den krisepakka regjeringen la på bordet et riktig grep. Og renteverktøyet ble brukt på en riktig måte, sier Roar Flåthen over dagens andre kopp kaffe.

– Med dette mener du at systemene fungerer?

– Jeg tror på viktigheten av politisk styring. Og jeg mener at det norske systemet er noe av det beste som fins. Det norske banksystemet er både solid og fornuftig. Men vi er likevel avhengig av verden for øvrig. Så det er umåte viktig at bank- og finanssystemet fungerer i Europa.

– Folk flest har undervurdert at vi i en global verden er avhengig av hverandre. Og at finanskrisen bredde seg fort, burde ikke komme som noen overraskelse. Men vi er kanskje det landet som kan klare oss best. Om vi passer godt på det vi har hånd om sjøl, sier Roar Flåthen.

– Og da mener du for eksempel våre store oljeressurser?

– Da mener jeg også våre ressurser for øvrig. En stabil politikk, et godt styringsverktøy og en god høyde for solidaritet mellom folk flest.

– For det er folk flest som er viktig når alt kommer til alt.

– Det er folk flest det handler om. Finansaktørene blir mindre viktige i det lange løp. Her skal skapes langsiktige verdier, og det er det som betyr mest for sysselsettingen og trygge arbeidsplasser.

– Er finanskrisen bare usunn?

– Nei, det tror jeg ikke. En stabilisering av boligprisene er for eksempel bare gunstig. Inngangsbillettene på markedet hadde blitt for dyre. Men vi må ta tak i svakhetene og gå igjennom dem. Jeg synes at det som skjedde med Terra-kommunene var et skremmeskudd. Vi må ettergå vårt eget system. Og sørge for edruelighet i finanspolitikken og passe på at investeringene er fornuftige. Det er LOs oppgave å tro på et fellesskap. Det skal vi fortsette med.

– Det fins også internasjonale instrumenter som blir viktige, sier Flåthen:

– Verdensbanken og det internasjonale pengefondet er to eksempler.

– Handler det om å styre kapitalismen? Det er jo en gammel fanesak for fagbevegelsen?

– Det har vært altfor lett å selge spekulative produkter, hvor kunden tar risikoen. Lønnstakerne rammes, ikke bare i USA, men også i u-landene. Det vi har vært vitne til, er en grådighetskultur som har fått lov til å bre om seg. Den må stanses.

– Politisk eller kulturelt?

– Jeg ser ingen motsetning der. Men politikk handler blant annet om å styre og regulere markedet – til fellesskapets beste. Så tida bør absolutt være inne til å gjøre noen grep.

– Er du redd for at bedriftseierne benytter anledningen til krisemaksimere situasjonen?

– Den risikoen løper vi jo alltid i slike situasjoner. Og ja, det har vært tendenser til det. Is i magan er viktig, pleier vi å si i LO.

Roar Flåthen er svært opptatt av kompetansegivende tiltak i arbeidslivet. Norsk industri har vært under en betydelig omstilling de siste 30 årene, mener han.

Og burde vel vite hva han snakker om. Jobben som mekaniker på våpenfabrikken var alt fra å file metallskiver til å reparere produksjonsverktøy.

– Den teknologiske utviklingen har brakt oss i andre retninger. Dagens industrimiljø på Kongsberg er et godt eksempel. Der handler det nå om høyteknologisk virksomhet. Og bedriftene leverer resultater i verdensklasse, sier Flåthen.

– Vi har likevel først og fremst markert oss som en oljenasjon. Er vi for sårbare i forhold til verden med tanke på vår avhengighet av oljen?

– Jeg mener ikke det. Vi har mange bein å stå på her i landet. Det Norge har greid er å utvikle en stor leverandørindustri, med basis i hjemmemarkedet. Og med høy teknologisk kompetanse. Dette henger sammen med vår lange skipsfartstradisjon og de områder vi tidlig utviklet kunnskaper om. Jeg mener at vi på dette området er i øverste verdensklasse.

– Men, sier LO-lederen, med et visst ettertrykk:

– Hvis hjemmemarkedet faller bort, forsvinner gevinsten. Her er vannkraften et godt eksempel. Hele kompetanseområdet forsvant nesten over natta. Her hadde vi hatt mer å hente ut av kunnskap.

– Og historisk overlevering?

– Ikke minst.

– Oljeutvinning i Lofoten, er det noe LO anser som viktig?

– Hele nordområdet er viktig. Og med dagens teknologiske nivå anser vi at utbygging er forsvarlig. Vi er i hvert fall ikke prinsipielt imot. Og mener dessuten at vi har verdens mest miljøvennlige oljeproduksjon. Men Statoil har selvsagt en jobb å gjøre. Vi må aldri glemme sikkerhetens betydning.

– Det helt spesielle med norsk oljeutvinning var at vi på 60-tallet bygde opp egne selskaper. Selskaper med statlig kontroll. Det var et glimrende politisk håndverk som ble gjort på den tida. Vi ble et utstillingsvindu for verden. Det er ikke uten grunn at nasjoner som Brasil og Kina ser til Norge når det gjelder viktigheten av nasjonal styring av oljeindustrien, sier Flåthen.

– Men gassen – den sender vi bare i rør til Europa. Bør ikke noen av disse ressursene tilføres norsk industri?

– Vi burde bruke en 8-10 prosent av norsk gass på hjemmebane, vi er fortsatt altfor dårlig til å utnytte den her. Og det er direkte arrogant av ledelsen i StatoilHydro å overse kravet om å legge gassledning til Grenlandsområdet. De er for lite interessert og skylder på kostnader. Her må det vises ansvar. Norsk industri trenger tilførsel av egenprodusert energi.

– Du har ansvar for flere hundre tusen medlemmers ve og vel. Og leder arbeiderbevegelsens største fagorganisasjon. Samtidig virker det som om middelklassen i Norge nærmest er en ”vekstnæring”. Er det for få arbeidere igjen og for mange teknokrater og ingeniører?

– Jeg skjønner spørsmålet. Men jeg vil heller snu på det. Vi har hatt en utvikling med stadig høyere kompetanse i folket. Hvor god allmennutdannelse er blitt viktigere enn før. Skillene mellom yrkesgruppene viskes mer ut. På våpenfabrikken hjemme på Kongsberg hadde yrkesgruppene forskjellig farge på frakken. Formannen gikk i blått, ingeniøren i hvitt. Slik er det ikke lenger. De forskjellige fagområdene jobber side ved side.

– Og ser mer og mer like ut?

– For så vidt. Men jeg hevder likevel ikke at klassesamfunnet er avskaffet. Vi har derimot fått endrede klassestrukturer. En NITO-ingeniør er etter min mening en arbeider i ordets rette forstand. Arbeidet skjemmer ingen, sier Flåthen.

– Og når det ikke handler om arbeid, hva byr din fritid på?

– Jeg har brukt noen timer sammen med familien på å bygge hytte på Blefjell. Det har tatt sin tid, for jobben krever mye. Men den blir fin når den står ferdig. Ellers liker jeg å fiske og gå på tur i fjellet. Og dessuten er jeg stolt bestefar til tre. Å bli bestefar er så fantastisk at du skjønner det ikke før det skjer, sier Roar Flåthen.

Som altså tok over et LO han kanskje ikke hadde tenkt tanken på å ta over. På vei ut spør jeg ham ”off the record” om han tar gjenvalg på LO-kongressen til våren. Med et beskjedent smil svarer han:

– Vi snakker ikke slik i fagbevegelsen. Det heter i så fall å stille seg til rådighet.