– Ålreit, gutter. Nå har vi fetet oss opp i jula, og er klare for et nytt år. Det er tid for å ta grep. Vi har en del å rydde opp i her, sa Alfred A med bassrøsten sin.

Andreas tok ordet.

– Jeg har kikket på tallene på nytt. Det er bare å erkjenne at vi har gjort en regnefeil, og at jeg er ansvarlig. Det var nok en del stress i perioden da dette skjedde, men jeg vet egentlig ikke hvordan det kunne skje, sa han lavmælt. Han la til:

– Jeg må si at det var en belastning å bli hengt ut i mediene som inkompetent.

– Du er ikke inkompetent. Det vet alle som kjenner deg. Du er en erfaren ringrev, og jeg trenger erfaringen din. Men av og til trår du feil, og det bør ikke skje. Dette er hva vi nå skal gjøre. For det første tar du et oppfriskningskurs i matematikk for ingeniører, sa direktøren.

Januarfrosten steg langsomt i Andreas. Med rim på røsten sa han:

– Er det virkelig nødvendig?

– Vi gjør det slik. Om det ikke er nødvendig, er det i hvert fall riktig å signalisere utad at vi gjør noe for å forbedre oss, sa direktøren.

Stillhet.

– Samtidig gjør vi et annet grep, fortsatte direktøren.

– Vi må unngå at du, Andreas, framstår som udugelig. Derfor benytter vi anledningen til å kvitte oss med NTNU-traineen, som har vist seg å være, hm, lite villig til å stå på. Jeg har faktisk aldri tidligere opplevd at sivilingeniører fra Gløshaugen har vært ubrukelige, men denne karen vil vi ikke ha her, sa han.

– Du vil gjøre ham til syndebukk?

– Syndebukk er et belastet ord. Men å la ham ta deler av skylda for regnefeilen er den løsningen vi har minst å tape på, sa Alfred A.