29. januar skjedde en eksplosjon i verdensrommet som kunne fått store konsekvenser på Jorden. Fenomenet er en gullgruve for forskerne som kan finne svarene på noen av de største mysteriene innen astronomien. Da skjedde en ufattelig voldsom stjerneeksplosjon i en relativt nær galakse. Heldigvis for oss ble bare en liten del av energien ble sendt i vår retning - rundt en prosent av slike eksplosjoner styrer sine ekstreme energimengder mot oss.

De fleste av disse sjeldne og dramatiske eksplosjonene skjer helt i ytterkanten av universet, og da ser vi lysblink av moderat styrke. Denne eksplosjonen skjedde rekordnær. Konsekvensene kunne derfor blitt dramatiske for oss.

De aller fleste satellittene og deler av ozonlaget ville blitt ødelagt. Gammastrålingen ville tilført atmosfæren omtrent like mye energi som atombomben i Hiroshima frigjorde og fått atmosfæren til å gløde!

Sprengte stjerne og laget sort hull

Eksplosjonen ble oppdaget 29. januar som en meget spesiell supernova i den relativt nære galaksen M74 som ligger i stjernebildet Fiskene. Slike ekstreme supernovaer kalles hypernovaer.

En hypernova er en ekstremt kraftig og spesiell supernova. Sett fra bestemte vinkler er hypernovaer Universets voldsomste eksplosjoner. Fra andre vinkler ser vi "bare" en uvanlig type supernova. Ill.: Peter Mészáros, Department of Astronomy and Astrophysics, Pennsylvania State University

Hypernovaen som har fått betegnelsen SN 2002ap, har nå begynt å avta i lysstyrke, men kan fortsatt skimtes med teleskop fra Norge (flere i Norge har fulgt den). I eksplosjonen som frigjorde ufattelige energimengder, ble en stjerne sprengt i filler, og et sort hull ble trolig dannet.

Gassmengder tilsvarende flere ganger Solens masse farer nå utover fra eksplosjonsstedet med hastigheter på opptil 160 millioner km/t. Dette er 15 prosent av lysets hastighet, og langt over hastighetene i ordinære supernovaer.

Dramatiske virkninger

Hadde hypernovaens jetstråler pekt mot oss, ville Jordens atmosfære blitt badet i intens gammastråling. Astronauter i rommet ville fått omtrent en prosent av dødelig strålingsdose. Passasjerer og mannskap på jetfly ville fått strålingsdoser svarende til flere tusen røntgenundersøkelser av brystet.

Svært mange satellitter ville blitt ødelagt, atmosfæren ville glødet en stund og ozonlaget ville blitt skadet. Dette ville en periode ført til høyere doser av UV-stråling på bakkenivå.

Lysblaffet fra eksplosjonen ville vært like lyssterkt som halvmånen! Siden lyset hadde kommet fra et punkt og ikke en ganske stor skive, ville det vært så intenst at det hadde vært vondt å se på. Etter et minutts tid ville det begynt å slukne.

Dramatisk død

En ufattelig voldsom stjerneeksplosjon sender to farlige strålebunter ut i verdensrommet. Treffes vi ikke av disse, ser vi "bare" en spesielt voldsom supernova. Dette fenomenet inntraff 29. januar i år. Illustrasjon: Einar bordewich

Hypernovaer er de voldsomste eksplosjonene som forekommer i Universet. De oppstår når enkelte av Universets tyngste stjerner dør. Fra et område av verdensrommet på størrelse med Oslo kan det i opptil ett minutt komme like mye energi som fra hele resten av Universet til sammen.

Enorme mengder av farlig gammastråling blir samtidig sendt ut og et sultent sorte hull dannet. Når strålingen, ofte etter milliarder av års ferd gjennom rommet, når frem til oss, ser vi et blaff av gammastråling - et gammaglimt.

Når eksplosjonene skjer ved Universets yttergrenser, er gammastrålene så uttynnet når de når oss at de ikke er farlige. Opptrer eksplosjonene i vår egen galakse, kan de derimot utrydde livet på Jorden.

Enkelte hypernovaer er så ekstreme at de er synlige med det blotte øye på 10 milliarder lysårs avstand!

Gammaglimtene og de virkelig store og farlige energimengdene blir sendt ut i to strålebunter som tilsammen dekker rundt en prosent av himmelkulen. Dersom strålebuntene ikke peker mot oss, ser vi ikke noe gammastråling, men en meget spesiell type supernova.

Gullgruve for forskningen

Hypernovaen studeres nå med teleskoper over hele verden. Allerede nå er åtte bilder tatt med Romteleskopet Hubble, det første allerede 1. februar. Dette var en rekordrask omprioritering av hvilke objekter Hubble brukes på og viser hvor viktig dette objektet er for vitenskapen.

Dette enestående objektet vil fortelle oss hvordan Universets mest ekstreme stjerner dør og hva som skjer i de fantastisk kraftige hypernovaeksplosjonene. Her har vi dessuten vært vitne til dannelsen av et sort hull.

Det er pussig at denne utrolige eksplosjonen skulle finne sted nesten nøyaktig 15 år etter den for vitenskapen viktigste stjerneeksplosjonen de siste 400 år, supernova 1987A. Den eksploderte 23. februar 1987.

Stjernen som eksploderte kan være fotografert

De aller fleste stjerneeksplosjonene skjer så langt unna at vi ikke hadde hatt mulighet til å studere stjernen før den eksploderte.

Denne regelen har ett viktig unntak: Supernova 1987A. Denne skjedde "bare" 168.000 lysår unna, og på eldre bilder ble en blå, lyssterk stjerne funnet der eksplosjonen skjedde. Galaksen M74 der hypernovaen eksploderte er såpass nær at de kraftigste stjernene kan skimtes som prikker.

Nederlandske forskere meldte få dager oppdagelsen av hypernovaen at et svakt objekt på bilder de hadde tatt sommeren 2001 kunne knyttes til eksplosjonen.

Dette viste seg snart ikke å stemme. Norske astronomer har studert andre bilder tatt før eksplosjonen. Disse viser svakere objekter og i eksakt riktig posisjon ligger et lyssvakt objekt - trolig to eller flere stjerner.

Dette kan være en ekstremt viktig oppdagelse som kan fortelle mye om hvilke stjerner som forårsaker hypernovaer og hvordan de arter seg.

Artikkelforfatteren Knut Jørgen Røed Ødegaard er forsker ved Astrofysisk institutt i Oslo

Del på Facebook: