Dette anses som ekstra bekymringsfullt fordi det er kjent at rykter om høy strykprosent sirkulerer i ungdomsmiljøene, med bl.a. svikt i rekrutteringen til teknisk utdanning som mulig resultat. Som følge av disse problemene, er spørsmålet derfor blitt reist om det er et samsvar mellom ingeniørmatematikken og den matematkk man faktisk benytter seg av i de tekniske studier.

I et forsøk på å besvare dette spørsmålet, ble 18 sett med eksamensoppgaver i tekniske linjefag på det matematikkintensive elektroinstituttet sammenlignet med 6 oppgavesett i ingeniørmatematikk. Undersøkelsen omfattet både faginnhold (fakta) og form (kulturuttrykk) i matematikk- og ingeniørfagene. I tråd med dette ble det registrert elementer som antall eksamensoppgaver i settene, abstraksjonsnivået på spørsmålene, tillatte hjelpemidler og valg av emner i ingeniørmatematikken sammenlignet med den matematikk som faktisk brukes til avgangseksamen i tekniske linjefag.

Undersøkelsen (Høgskolen i Telemark 1999) viser klare kulturforskjeller: Det ble gitt 45 prosent flere selvstendige delspørsmål i de tekniske eksamenssettene (demping av eksamensnervøsitet, spredning av risiko) enn i matematikken, der delspørsmålene oftere var gjensidig avhengige av hverandre. Videre syntes ikke beregninger, men innsikt uttrykt ved tolking av diagrammer etc. å være en fellesnevner for et stort antall oppgaver i tekniske linjefag. Det var også påfallende forskjeller i formuleringsmåten av de 390 delspørsmålene som undersøkelsen omfattet. Dersom det antas at den intellektuelt sett mest krevende spørsmålsform inneholder " vis at", "utled", "definer", "drøft" m.m., ble det registrert at 74 prosentav oppgavene gitt i ingeniørmatematikk hadde denne formen. Tilsvarende tall for linjefagene var 32 prosent. Igjen indikeres det at siktemålet med eksamen i linjefagene primært har vært å gi studentene adgang til å vise hva de kan, i noe mindre grad å demonstrere sine anlegg for videre studier. Hva ingeniørmatematikk angår, synes det som om disse forskjellene antyder at faget fortsatt kan oppfattes som et grunnlag for "siling av studenter, angivelig for å sikre ingeniørutdanningen kvalitet.

Forskjellene i innhold er også betydelige. Av 80 delspørsmål i matematikk, kunne bare 11 sies å ha direkte teknisk relevans. En rekke teknisk viktige matematiske emner ble enten uvant behandlet, eller ikke i det hele tatt. Samtidig oppholdt ingeniørmatematikken seg ved emner som ikke lenger synes relevante for den grunnleggende tekniske utdanningen, eller som ligger på master- eller endog doktornivå. I sum synes derfor undersøkelsen å lede til de resultater, at

1)kvalitetssikringen i ingeniørutdanningen ikke foregår på teknologikulturens premisser, og at

2)et uakseptabelt stort antall teknisk interessert ungdom stryker i første semester i en matematikk som i dag langt på vei må anses som irrelevant.

Svaret på spørsmålet som stilles i overskriften blir da nei. Botemiddelet kan være at arbeidet med ingeniørmatematikk bør samles om pedagogikk, form og innhold som redskapsfag. Dermed kan mer ambisiøs og faglig sett mer utfordrende matematikk utsettes til senere, og mer aktuelle tidspunkter i studiet - eller integreres etter behov i aktuelle tekniske fag.

Trond Clausen