Fem tanker med bensin. Det er det samme vi andre hadde brukt om vi skulle tilbakelagt samme strekning i egen bil. Franske studenter bruker én liter med sin farkost.

Shell Eco-marathon i Frankrike, konkurransen om å kjøre lengst mulig på minst mulig drivstoff, går rett inn i norsk klimapolitikk. Det er særlig klimaet som lider når du og jeg brenner opp tank etter tank med bensin på vei til jobben, til hytta eller for å hente barna på trening. Om ikke lenge er det meningen at regjeringen skal legge frem forslag til nye bilavgifter. De gamle ble pønsket ut på 60-tallet, lenge før vi visste hva klimagasser var.

De fleste av oss mener vi kjører bil fordi vi må. Dessuten står veitrafikken i Norge for bare ca. 10 mill. tonn av de totalt nærmere 43,5 mill. tonn CO₂ vi ifølge statistikken slipper ut i atmosfæren hvert år. Og mange synes også at statens 42 milliarder kroner i inntekter fra motorvogner i år burde være nok til å dekke også klimavirkningene av kjøreturene vi tar.

Det siste har nok dagens rødgrønne regjering innsett. I arbeidsgruppens mandat for å komme med forslag til justerte avgifter heter det derfor at forslagene skal utarbeides (blant annet) for å «ivareta miljø», men «innenfor dagens samlede inntektsnivå».

Kort fortalt betyr dette at enda mer av statens 42 milliarder i inntekter skal komme fra de av oss som slipper ut mest CO₂ når vi kjører barna til skolen. Indirekte betaler jo disse mest i dag også, fordi biler som bruker mye drivstoff, som gjerne er de samme som har høyt slagvolum og mange hestekrefter, belastes hardest i eksisterende avgiftssystem.

Men dette har altså ikke vært nok. Fortsatt kjører mange av oss rundt med flere tonn dødvekt, både i bilvekt og sylindervolum, når vi skal frakte våre i gjennomsnitt ca. 80 kg fra et sted til et annet. Det er altså ikke frakten av oss selv, men frakten av stålet, som skaper forurensingen. At vi har et smutthull i avgiftssystemet, som i dag honorerer dem som kun har to seter, men beviselig har plass til en stor kasse bak i bilen (selv om plassen ikke brukes), bidrar sterkt til det siste.

Skal både innkjøps- og bruksmønster endres, må hard lut til. Kostnadene på lavforbruksbiler må ned, og prisen på fossilt drivstoff og utslipp må opp. Så mye at den enkeltes valg virkelig påvirker egen lommebok.

Dessuten må folk få reelle valg. Det er dumt at bilen som er dimensjonert for langturen, med tre barn og full oppakning til hytta, brukes til alle småturene alene i byen. Insentivene til å bruke kollektivtransport eller å kjøpe små lavutslipps nummer to- eller bybiler må altså bedres betraktelig.

En djerv regjering kan gjøre noe med dette. Som motivasjon er det derfor greit å vite at potensialet er stort. Takket være, blant annet, franske studenter.