Energiminister Åslaug Hagas visjon er at storslåtte vindparker til lands og til vanns skal løse Europas behov for fornybar energi. For ikke å snakke om bioenergivisjonen hun lanserte første dag på jobb. Mens den ene store visjonen etter den andre lanseres i mediene, sitter folk som vet bedre på sidelinjen.

Regjeringens mål er 25 TWh ny fornybar kraft innen 12 år (2020), og det påstås at EU vil kreve det samme fra Norge. Enda mer ambisiøs er Energirådets leder, som har snakket om 120 TWh ny kraft, samt Eli Arnstad, som i sin tid snakket om 30 TWh og 1000 (!) TWh realistisk potensial for hhv. bølgekraft og offshore vindkraft.

På sidelinjen sitter NVE, Statnett og flere viktige fagmiljøer uten å si et eneste offentlig ord. Du skal likevel ikke bevege deg lenge blant disse før du skjønner at Hagas og Energirådets visjoner ikke deles av alle. Tvert om er uttrykk som «luftige drømmer» og «urealistiske» ikke vanskelig å lokke fram. Om vi lover å ikke sitere!

Nå er ikke energibransjen lenger landets mest visjonære. Til det er de store utbyggingers tid for langt bak i tid og fokuset på kostnadseffektiv drift tilsvarende nær. Slik sett kan Hagas visjoner ha verdi. Om ikke får de bransjens «grand old men» til å våkne.

Problemet akkurat nå virker å være at det motsatte kan skje. Det virker som ekspertisen i statsorganer som egentlig skal bidra til norsk energipolitikk bare venter på at disse «luftige drømmene» skal forsvinne av seg selv. Eller ved neste valg.

For utviklingen av og rammebetingelsene i en av Norges viktigste bransjer, er ikke dette godt nok. Det er på tide at de kommer seg på banen.