Vrede på stedet

  • ohm

Både Gammel-Erik og jeg tidde.

Andreas gikk i bane rundt kaffemaskinen mens han raljerte mot ledelsen slik at vi så det hvite i øynene hans.

– De forsøker å kjøpe meg til å si opp frivillig med tre månedslønner, og så gir de den traineespretten tre månedslønner for å begynne her. Det er idioti. Hjerteløs idioti, tordnet han.

Jeg tappet kaffe nr. 9 så langt den dagen.

– Snakk om personalhåndtering. Snakk om behandling av trofaste ansatte. Snakk om ledelse, freste han.

Spytt landet på det svarte bordet som ble kalt Ryktebørsen.

– Hvordan kan denne ledelsen ha fått jobbene sine? Hvordan kan styret la dem beholde jobbene? Hvordan kan de i det hele tatt forsvare sin egen eksistens? For en gjeng med ufølsomme blåskjorter, sa han med høy, skingrende røst.

– Hm, sa Gammel-Erik.

Ingeniørøkonomen satte øynene i ham. Erik rygget uvilkårlig tilbake.

– Jeg er enig med deg. Dette er skammelig opptreden av ledelsen. Det verste er at de har enda mer på samvittigheten, sa Erik.

– Hva da?

– Ifølge ryktene har lønnsutviklingen for alle i ledergruppa vært svært god det siste året. Budsjettmålene er ikke nådd, men likevel har de bevilget seg selv cirka 15 prosent lønnsvekst siden i fjor. Vi har i snitt fått 5,5 prosent, sa Erik.

– Er det sant?

– Jeg er redd for det, sa Erik.

Andreas slo et nummer på mobiltelefonen.

– Er det avisa? Jeg skulle snakke med Andersen, journalisten, sa Andreas Ohm.