Vil styre sikkerheten

– Samfunnet må ikke ta sjansen på at en feilvurdering hos ett enkelt menneske kan få fatale konsekvenser, sier utvalgets formann, Kåre Willoch, til Teknisk Ukeblad.

Nestenulykken ved Hamar for snart to uker siden var den aller siste påminnelsen om hvor galt det kan gå når flere sikkerhetsbarrierer mangler. Også tidligere hendelser, som togulykken på Årstad og kabelbruddet i Kristiansand, dokumenterer hvor viktig det er å helgardere mot menneskelig svikt.

Den tidligere statsministeren og fylkesmannen er særdeles opptatt av at Sårbarhetsutvalgets snart tre måneder gamle forslag om et sikkerhetsdepartement ikke havner i glemmeboken. – Vi er ute etter mer press innen sikkerhetsarbeidet, fastslår Kåre Willoch.

Vekk med ansvarsløsheten

Sikkerheten avtar i Norge på grunn av raske teknologiske fremskritt og dyptgripende forandringer i vilkårene for samfunnsstyring. Dette innebærer at vi må komme med sterke, bevisste mottrekk. – Vi kan ikke tolerere dagens manglende sikkerhet, heter det i Sårbarhetsutvalgets innstilling.

Willoch tror likevel at det er for tidlig å si om det er politisk vilje til å opprette et spesialdepartement – Vi kommer til å møte alvorlige, tradisjonelle motforestillinger, men før eller siden vil det bli opprettet, tror utvalgets formann.

Dersom vi oppretter et departement der ledelsen vet at det alltid blir spurt om hva de har gjort, øker sannsynligheten for færre katastrofer, mener Willoch. – Et sikkerhetsdepartement behøver ikke rokke mye ved den normale måten å organisere departementer på – men det vil bli store endringer i plasseringen av alle som arbeider med sikkerhetsspørsmål i den totale statsadministrasjonen. Dette vil øke effektiviteten og gi gjensidig støtte.

Den største hindringen for å komme i gang med mer systematisert sikkerhetsarbeid, er den lettsindigheten som lett brer seg når det er lenge siden forrige store ulykke. – Da er det lett å falle i den fellen at man tror alt er blitt bedre og annerledes enn før, og at disse typene ulykker er borte. Slik ansvarsløshet kan lettere motarbeides om vi oppretter organer med et klart synlig politisk ansvar til å ivareta sikkerhet.

Sikker motivering

Ifølge Willoch er det ikke nok å konsentrere seg om teknologien hvis vi skal makte å redusere sårbarheten. Dette har også mye å gjøre med organisasjon og motivstruktur. – Vi må bygge opp organisasjoner der motiveringen for å tenke sikkerhet er svært høy, og som samtidig har en slik plassering at de blir hørt.

Hovedoppgaven blir å sørge for at nye sikkerhetsrisikoer oppdages raskt. Noen må alltid ha som oppgave å skape trygghet mot slike hurtigst mulig – og ha nok innflytelse til at tiltak blir gjennomført. – Utviklingen er så voldsomt rask at dagens sikkerhetsnivå er utilstrekkelig i morgen, poengterer Kåre Willoch.

På kort sikt er alt sikkerhetsarbeid en investering som utelukkende bokføres som utgift. Men det er viktig å få inn i dette regnestykket en verdsetting av den økte sikkerheten som blir oppnådd. Dette reiser interessante teoretiske og praktiske kalkyleoppgaver.

– Vi må vurdere risikonivået for at skader inntreffer og anslagene om omfanget av disse – og hvor mye risikoen for at denne skaden skjer kan reduseres, til den pris man er villige til å betale. Slike beregninger vil ofte vise at det også er økonomisk lønnsomt å styrke sikkerheten. Men ofte bør de lidelser som ulykker og angrep fører med seg, være avgjørende – og telle mer enn rent økonomiske beregninger, mener Willoch.

– Uakseptabelt

Grunnen til at Sårbarhetsutvalget ble nedsatt, var bevisstheten om at sikkerhetsarbeidet var for dårlig. – Vi hadde én sjokkerende opplevelse før vi avga innstillingen, og én like etterpå. Uten å ta stilling til den aktuelle ulykken, er det mildt sagt overraskende å se at NSB kunne tro at man skapte tilstrekkelig sikkerhet på Rørosbanen – når man var avhengig av at én person hele tiden handlet riktig. Man vet jo at mennesker tar feil av og til. Derfor må man ikke ta sjansen på at en feilvurdering hos ett enkelt menneske kan få fatale konsekvenser.

Willoch trekker også frem kabelbruddet i Kristiansand i sommer. Det førte til at nesten en hel landsdel ble lammet fordi en enkelt kabel ble kuttet. Politiet, redningstjenesten, ambulanser og helsevesen ble isolert. Styringsmulighetene ble borte. Man kan bare tenke på hva dette kunne ha ført til av katastrofer dersom det hadde vært gjort som ledd i et angrep mot norske interesser – eller om det samtidig hadde inntruffet en større ulykke.

Det oppsiktsvekkende er ikke at en kabel blir brutt; det må man regne med. – Men at Telenor hadde våget å la så mye være avhengig av at én enkelt kabel ikke gikk i stykker – det er helt uakseptabelt. Dette er et slående eksempel på den mangel på sikkerhet som Sårbarhetsutvalget sier vi ikke kan tolerere, sier Kåre Willoch.

Opinionspress

Samfunnet har ikke tatt tilstrekkelig lærdom av tidligere ulykker innen- og utenlands. – Da kunne vi kanskje ha unngått disse dramatiske ulykkene vi har opplevet de senere år som Scandinavian Star, Sleipner- og Åstad-ulykken.

Sårbarhetsutvalget ser behov for bedre systemer for å sikre grundig vurdering på forhånd om hva som kan gå galt – og sannsynligheten for at dette kan inntreffe. Og så i neste omgang, i en risikosikkerhetsanalyse, vurdere hva som bør satses på å redusere omfanget av en eventuell hendelse. Utvalget kalte dette «å være etterpåklok på forhånd».

– Nå har vi lagt på bordet en oversikt over risikoen for at en rekke mulige hendelser finner sted – og forslag til løsninger eller videre utredninger. Nå er det opp til det politiske systemet å gripe fatt i dette, sier Willoch. Han understreker hvor ekstremt avhengig politikken er av opinionen for tiden. – Derfor er et press fra opinionen viktig for å få noe til.

Ballen ligger nå i Justisdepartementet. I dag har justisministeren det mest omfattende ansvaret på sikkerhetsområdet, men ansvaret er som kjent fragmentert og delt på flere ministre.

Noen må betale

Det er ikke noe generelt svar på hvem som skal betale for sikkerhetsarbeidet. Innen IT-tjenester, kraft- eller vannforsyning, og en rekke andre områder, er det bedriftsøkonomiske motivet for å skape sikkerhet i leveransene svakere enn det samfunnsøkonomiske.

Der hvor skadene ved et eventuelt uhell blir mye større for andre enn for eieren eller leverandøren selv, kan den samfunnsøkonomiske lønnsomheten ved sikkerhetsarbeidet være stor – uten at sikkerhetstiltak lønner seg bedriftsøkonomisk. – Der må staten stille krav til sikkerheten og opprette organer som påser at kravene oppfylles. I mange tilfeller kan slike krav stilles som ett av vilkårene for å drive slik virksomhet.

Willoch håper at dette i alle fall skjer innen telekommunikasjon og kraftforsyning. – For liten innsats innen sikkerhet er ikke bare etisk forkastelig, men også et økonomisk feilgrep, poengterer formannen i Sårbarhetsutvalget.