– Kun uker etter flommen startet byggingen av et vegtrafikkanlegg på Fåvang i Gudbrandsdalen i et område som lå under vann, og som fortsatt er meget flomutsatt, forteller avdelingsdirektør Are Mobæk i Norges Vassdrags- og energidirektorat (NVE).
Mobæk er ansvarlig i NVE for flomsikring. Han karakteriserer utbyggingen som grotesk fra et sikkerhetssynspunkt.
Slepphendt kommune
På Strandtorget i Lillehammer ønsket et firma å bygge et handlesenter på 3000 kvadratmeter midt i et område som lå under vann i 1995. Laveste gulvnivå skulle ligge 1,3 meter under vannivået fra 1995. Lillehammer kommune ga tillatelse. Først da NVE satte foten ned, ble firmaet pålagt å heve gulvet og endre konstruksjonen slik at den skulle være bedre i stand til å stå i mot flom.
– Det er ikke uvanlig at flomutsatte områder reguleres for næringsvirksomhet eller boliger. Først da det ble klart at forsikringsselskapene har anledning til å søke regress hos kommunene hvis det viser seg at de har vært for slepphendte med byggetillatelsene, begynte de å vise større forsiktighet, sier Mobæk.
Regulering verner
Mens minnene etter 95-flommen ennå var ferske, ble det satt ned et utvalg – Flomsikringsutvalget – under ledelse av professor Arnor Njøs ved Jordforsk. I 1996 leverte utvalget sin rapport der en rekke tiltak ble foreslått. – Hukommelsen er kort. Interessen er stor for flomsikring i to og et halvt år, deretter drukner den.
Njøs kommer med kontroversielle forslag for å sikre Norge bedre mot flom: – Reguler mer, bygg ut vannkraft!
Erfaringen fra -95 er at i vassdrag med 30-40 prosent reguleringsgrad er det lite skader etter flom. Reguleringsgrad er et uttrykk for hvor stor andel av årsavrenningen, målt i prosent, som kan magasineres. I Glommavassdraget er reguleringsgraden kun 16 prosent. Ifølge Njøs er vassdragsregulering i Norge kun vurdert i forhold til kraftbehov og belastning på miljø. Hensyn til flomsikring er ikke vurdert.
Les mer om saken i TU nr. 19, som kommer på nett og papir 18. mai.
