Vei i vellinga

Fylkene er for små for Statens vegvesen. Veidirektøren vil ha fem regioner for å oppnå stordriftsfordeler og desentralisering av ressursene. Dette skal gi en halv milliard i årlig gevinst som skal brukes til bedre veier for deg og meg.

Fredsommelige Olav Søfteland overrasker med en kjent, men trafikkfarlig oppskrift: Tut og kjør! Tallet er 5, sier han og setter i gang. Det betyr forflytninger og ommøblering, færre sjefer og nedbemanning særlig i Vegdirektoratet, der en drøss med ingeniørstillinger flyr til Trondheim.

Nå er det ikke trygt for noen i veisektoren heller. Tiden med foredrag om mer penger ut på veiene og mindre til administrasjon er omme. Etter noen år med ymse effektiviseringstiltak som har truffet etaten som ubehagelige vindrosser, varsler veidirektøren uvær fram til 2003. Den 63 år gamle sivilingeniøren Olav Søfteland har sendt sine konklusjoner til Samferdselsdepartementet og vil røske opp i alle kommandolinjer. Han bør være mer enn godt likt når minst 14 av 19 veisjefer må tåle lavere status enn småkonge.

Søfteland nøyer seg ikke med brev og sømmelig venting på vedtak i Stortinget.

– Vi tar sjansen og forbereder oss på at det blir slik vi foreslår. En stor omveltning krever all tid vi har til rådighet, sier en offensiv Olav Søfteland til Teknisk Ukeblad. – Vi håper at Stortinget gir klarsignal sent i høst. Da har vi ett år på oss til å fullføre, og det trenger vi.

Robuste grenser

– Vet ikke veidirektøren at det snart er valg?

– Jeg tror at våre forslag blir spiselige uansett valgutfall og regjeringsløsning, svarer han rolig.

Veidirektøren har nemlig i hele prosessen fram til konklusjon vært nøye på at det ikke skal klusses med våre merkverdige fylkesgrenser uansett om valget ble fem, seks, åtte eller ti veiregioner. Når de ytre grensene respekteres, blir regionalisering mindre omstridt, og man risikerer ingen problemer med eventuelle fylkessammenslåinger. Slikt kan jo komme. Søftelands grenser er robuste.

– På et presseseminar nylig var journalistene mer interessert i hvor regionkontorene skal havne enn hvordan landet skal deles opp. Det blir helt feil for meg. Vi foreslår ikke nå hvor vi bør ha regionkontorene med ca. 150 ansatte. Dette tar jeg ikke standpunkt til før jeg har diskutert det nærmere med veisjefene, sier strategen Olav Søfteland. Han har nok lagt kabalen i sommerferien, om ikke før.

– Hvis vi påstår Oslo i Øst, Skien i Sør, Bergen i Vest, Trondheim i Midt og Tromsø i Nord – hva sier du da?

– Da sier jeg at alle fyller kriteriene. Stedene må ha et veikontor i dag, de må ha gode kommunikasjonsforhold, det må være lett å rekruttere folk og beholde dem der, og det må eksistere behov for arbeidsplasser. Men det kan også være interessant med ikke fullt så sentrale byer som de nevnte. Enkelte fylkesadministrasjoner ligger usentralt til, som Leikanger og Drammen. Det går greit der også.

Vondt for mange

– Hva var vanskeligst før du bestemte deg for fem regioner?

– Egentlig var det veldig lett å ta beslutningene hele veien. Det har vært så stor samstemmighet mellom veisjefene og de tillitsvalgte hvis vi ser bort fra plassering av regionkontorene. Veivesenets produksjon som egen divisjon og regionalisering var det bred enighet om. Antallet fem gir oss harmoniske enheter fordi de er slående like i størrelse, bevilgningsnivå, antall kilometer veibane og når det gjelder antall kommuner. Det som blir mer uensartet er innbyggertall og geografisk avstand mellom ytterpunktene, der særlig Øst og Nord skiller seg ut. Fem regioner gir tett styring for veidirektøren. Ti gir for stort kontrollspenn selv om vi har 19 nå. Det er ikke farlig å gå drastisk ned.

Når jeg bruker ordet harmoniske, så tenker jeg ikke minst på fordelene når flere av våre viktigste stamveier nesten i sin helhet sokner til én region. Eksempelvis blir dette langt på vei tilfelle for E18 mellom Kristiansand og Oslo. Vi får store, sammenhengende transportruter i regionene.

Men vanskeligst? Det er rett og slett vondt med store forandringer som berører så mange ansatte og deres familier. En god del må flytte, det er ikke til å komme forbi. Men jeg tror at flyttebehovet blir mindre enn mange frykter. Omorganisering og desentralisering forskyver arbeidsstokken slik at de 30-40 distriktskontorene vi tenker oss får to tredeler av bemanningen mot en tredel nå. Selv om vi skal ta i bruk alle nyttige virkemidler og legge til rette for personlige løsninger som pendling, fjernarbeid, omskolering og jobber utenfor etaten, blir det drastisk for mange. Frykten er reell selv om ingen risikerer oppsigelse. Dette tar jeg høyst alvorlig, samtidig som jeg er sikker på at frykten i sum nå er betydelig større enn det er grunn til. Helt sikker, for vi kan jo ikke stille oss slik at vi mister kompetanse.

– 100 ansatte skal ut av Vegdirektoratet. Hvordan ville du tatt det hvis du selv fikk beskjed om å flytte langt av sted?

– Jeg, som alle andre, ville fått det vanskelig, sier hordalendingen Søfteland. – Jeg er som de fleste i Oslo innflytter. Kanskje Bergen ville passet meg godt, men jeg har en kone fra Ålesund. Jeg måtte ha vurdert ny jobb i etaten, pendling eller andre muligheter i Oslo-området.

Synergi i Trondheim

– Ble det jubel i Vegdirektoratet da du fortalte at hundre stillinger skal til Trondheim?

– Nei. Men jeg er ikke blitt utskjelt. Alle vet at det blir forandringer. I Trondheim satser vi på et kompetansesenter der veiteknologer kommer helt nær miljøene på NTNU slik at det oppnås synergieffekter. Deler av veiteknisk avdeling skal flyttes, kanskje også noe av bromiljøet. Vi etterkommer regjeringens ønske om å flytte arbeidsplasser ut av Oslo.

Personlige belastninger tar jeg på alvor. Samtidig må vi våge å løfte blikket litt. Om kort tid får vi overtallighet, og vi må omdisponere ressursene. Men det altoverskyggende problemet er paradoksalt nok at vi meget snart får en skrikende mangel på tekniske fagfolk til å erstatte de veldig mange som begynte på 60- og 70-tallet. Meg, for eksempel. Vi har for tiden svært høy gjennomsnittsalder, og svak rekruttering til realfagene og veitekniske studier skremmer.

Matematikkvegringen lenger nede i skolekullene skremmer kanskje enda mer. Dette er faktisk min aller største bekymring som veidirektør i Norge, selv om det aller verste er den ukentlige skrekkfølelsen jeg automatisk har når jeg åpner mandagsavisene og leser om helgens trafikkulykker.

– Regionalisering svekker vel fylkeskommunene?

– Slett ikke! Fylkene kan tvert imot regne med større innflytelse i en selvforsynt veiregion enn når alt må gjennom Vegdirektoratet, sier Olav Søfteland og synes at regionalt ansvar er en naturlig fortsettelse av en lang delegeringsprosess.

– Gruer du deg til å si opp 14 av dine veisjefer?

– Ja, og kanskje enda flere. Stillingene åpnes for eksterne søkere. Det blir ikke hyggelig å skrive disse brevene, jeg har gjort det før da 90 lokale avdelingsledere måtte søke nye stillinger. Utfordringen er å skape spennende alternativer for dem som må vike. Det er mye prestisje som står på spill. Prestisje og lønn. Mitt ønske er at vi i større grad enn nå skal kunne belønne fagkunnskap, sier Olav Søfteland.