Går alt som planlagt, skal kravene i direktivet være tilfredsstilt innen 2015.
- Det er en stor og positiv utfordring for det norske vannmiljøet at EUs rammedirektiv for vann innføres, sier prosjektleder ved Norsk institutt for vannforskning (Niva), Stig A. Borgvang.
Vannforvaltningen er i dag fragmentert ved at mange forvaltningsnivåer og sektorer er involvert. Disse er dessuten ikke godt nok koordinert i forhold til de krav som Rammedirektivet setter.
Rammedirektivet for vann krever et gjennomgripende forvaltningssystem med klare ansvarsforhold, fra det europeiske nivået til lokalforvaltningen. I tillegg skal all vannforvaltning ta utgangspunkt i de naturlige nedbørsfeltene.
- I praksis betyr det en overordnet forvaltning av vassdrag, grunnvann og kystområder fra kilde til hav, uten hensyn til kommune- og fylkesgrenser. Slik sikrer man optimal effekt av tiltakene. De gjennomføres for å oppnå tilstrekkelig vannmengde av god kvalitet til relevante formål. Rammedirektivet stiller dessuten krav om god økologisk status i alle vannforekomster. Det må omfattende endringer til i den norske vannforvaltningen for å tilfredsstille kravene i det nye direktivet, sier Borgvang.
Utfordring
- Det ligger store utfordringer i å skape god forståelse for innholdet i Rammedirektivet hos alle aktørene innen norsk vannressursforvaltning. Niva tar konsekvensen av dette og har valgt arbeidet med dette direktivet til vårt viktigste satsingsområde i 2003, sier adm. direktør Odd Skogheim.
Et eksempel er at vi har tatt initiativ til det EU-finansierte forskningsprosjektet "Euroharp". Der deltar forskningsmiljøer fra 17 land. Niva er valgt til koordinator. Dette prosjektet skal finne gode modeller for beregning av avrenning fra landbruksarealer. Instituttet har etterhvert opparbeidet solid kompetanse innen Rammedirektivet for vann og har dessuten etablert et nettverk av samarbeidspartnere innen alle relevante aspekter av direktivet.
God avkastning
- Nesten uansett hvor mye det investeres for å tilfredsstille kravene i Rammedirektivet vil det gi god samfunnsmessig avkastning, poengterer Borgvang.
- Avkastningene kommer i form av at ressursene ivaretas, vi skåner naturen og forvalter den riktigere - slik at vi unngår å skade miljøet. Det er et problem at vi ikke alltid klarer å vise hvor mye vi vil spare i fremtiden, men vi vet at vi høster i mangfold av hva som sås. Reparasjoner og opprensking etter at miljøet er skadet, koster utrolig mye penger. Bare se på opprydding av miljøgifter i forurensede norske havner, ved industrianlegg og avfallsdeponier. Det er beregnet at dette arbeidet vil koste anslagsvis 4-5 milliarder kroner, sier han.
Samspill
Hovedutfordringen er å få til et godt samspill mellom alle nivåene i vannforvaltningen, vannforskningen og andre relevante kompetansemiljøer og interessenter.
- Det reises til stadighet spørsmål om hva det vil koste å innføre Rammedirektivet. Etter vår oppfatning er dette uansett småpenger for oljenasjonen Norge sett i forhold til den samfunnsmessige avkastningen, sier Skogheim. Skal vi oppnå de ønskede positive effektene i norske vassdrag og kystområder som Rammedirektivet åpner for, må ansvarsforhold på departementsnivået avklares snarest og de nødvendige midler bevilges. Dessuten er det ikke bare snakk om finansiering. Mye kan gjøres ved fornuftig organisering. Spesielt opplever vi at kommunene er usikre på hva Rammedirektivet vil medføre av ansvar, organisasjon og kostnader. Det er et tankekors at Norge som opprettet det første miljøverndepartementet i verden, trolig blir det alle siste som bestemmer hvilket departement som skal ha ansvaret for gjennomføringen, sier Odd Skogheim.
