Det at arbeidsmarkedet ikke er i stand til å ansette ledige seniorfolk når der en skrikende mangel på kvalifisert arbeidskraft, rimer dårlig med den manko en hører om i dag.
Jeg har nå vært arbeidsledig i et halvt år. I en alder av 61 år ser det ut til at en er kommet i denne utgåtte kategori. Man snakker kun om 50-åringer som ikke klarer å få noe å gjøre, men jeg betrakter meg selv som fult arbeidsdyktig Jeg har god helse og lang erfaring i elektromekanisk virksomhet med styring av antenner som fagfelt. Men selv med nærmere 40 års erfaring ser det ut til at når en først er kommet ut av jobb, er det nesten ingen som vil ta en inn igjen. Sympatierklæringer strømmer på, og det er jo fint. Men det hjelper lite når arbeid er den beste medisin for fortsatt velvære. Jeg vet at det er en del mennesker som er i min situasjon og føler det samme. En ting er ikke å være i arbeid, en annen ting er at en rett og slett slipes ned både fysisk og psykisk.
Man kan saktens lure på hvorfor det ikke er plass i arbeidslivet lenger for slike som meg. Fasiten er ganske enkel: De som vurderer søknader, er av en yngre generasjon og derfor ikke interessert i å ha en gamling som ansatt. Vi seniorer er kjent med at vi har meninger og er kanskje ikke så lett å overbevise, og der ligger vel litt av problemet. At vi har en ballast i form av erfaring teller lite selv om media og TU fremhever slikt som et stort pluss.
Å importere arbeidskraft for å fylle de huller som er i arbeidsmarkedet, synes greit. Men før en gjør det, bør en se etter i egne rekker om det er ledige folk som er villige til å stå på til de når normal pensjonsalder. Importert arbeidskraft er en flyktig rase. Hvis en tror at en får en stabilere arbeidskraft ved å importere folk med utdannelse, er jeg redd for at man gjør et stort feilgrep. Mitt råd er: Se i egne rekker først. Det skulle være plass for de fleste med litt erfaring.
Arne Knudsen
