BJØRN BORG KJØLSETH
er teknologiutsending i Düsseldorf
bjorn.kjolseth@ntc.no
@brd1:JEG HUSKER DISKUSJONENE vi hadde den gang vi diskuterte frihandel som løsning på de fleste problemer. Med ingen annen kompetanse enn at vi faktisk hadde gått på skolen noen år var vi i stand til å løse verdensproblemer over en øl - og gjerne i heftig diskusjon med dem som mente noe annet.
Utvidelse av EU og WTO-møtet har vært på dagsordenen i det siste, og fra utsendt posisjon legger man merke til at de samme motargumenter dukker opp nå som da. Idet WTO- møtet var i ferd med å starte, leste jeg engelske og tyske aviser om urettferdigheten ved å stenge de fattigere land ute; fôre dem med nødhjelp, men nekte å kjøpe varene deres. Med stor overraskelse la jeg merke til at kritikken fra norsk landbruk også rettet seg mot "de rike landene", mens u-land og høykostland ble slått i samme gruppe. Disse, hvor Norge var en del, skulle få lov å motsette seg import ved å legge på høye tollsatser. Det var vanskelig å oppfatte dette som annet enn økt beskyttelse av egen produksjon under dekke av mer rettferdighet.
Konkurranse og rettferdighet
Når lavkostland blir en enda større del av EU, dukker det også opp argumenter om hvordan disse kan holdes utenfor vårt marked. Det er vanskelig å argumentere for at de må fortsette å tjene lite ved å nekte dem å konkurrere - så i stedet trekkes det sosiale argumentet frem: Det er urettferdig at de skal tjene så lite. Vi må hjelpe dem ved å nekte dem å ta lavt betalt. Hvorfor skal de kunne utkonkurrere oss når vi er et høykostland?
I Tyskland er det et skille mellom det tidligere Øst- og Vest-Tyskland. I øst er det gjennomsnittlig høyere arbeidsløshet og lavere lønninger. En av de store fagforeningene forsøkte i sommer å presse gjennom at arbeidstiden i øst skulle senkes til samme nivå som i vest. Den vanlige tysker hadde vanskelig for å skjønne hvorfor. Om det var øket arbeidstid (og lavere arbeidslønn) som var deres fordel, hvorfor skulle denne da fjernes - samtidig som de vestlige forbundsland betalte en solidaritetsskatt for å hjelpe dem til raskere utvikling?
Nisjeproduksjon
Det er en tøff verden - og det bringer meg tilbake til Norge som må klare å konkurrere når betingelsene er harde.
Nylig deltok jeg på et Partner Treff som design- og tekstilfirmaet Oleana arrangerte i Tyskland. Oleana har en utrolig historie og har vist at de kan overleve i en bransje som er preget av ulike vilkår i Norge sammenlignet med utlandet. Signe Aarshus - som fikk prisen "Årets forretningskvinne 2003" stilte oss spørsmålet: Hvordan skal vi kunne klare å konkurrere når en timelønn i Norge er 25 euro, mens den samme jobben betales med 0,5 euro i Kina? Og hun svarte: "Ved å satse på kvalitet."
Hun pekte på at det finnes rom for nisjeprodukter, og viste hvordan selskapet hadde gått tilbake til gammel tradisjon, hentet ideer og inspirasjon og skapt produkter som er moderne uten å miste fotfestet i det opprinnelige. Resultatet er et selskap som går med overskudd og som har skapt et marked ute, 10 prosent av produksjonen omsettes i Tyskland.
Å konkurrere i en nisje betyr samtidig at det er områder vi skal holde oss utenfor. Det er viktigere å finne ut raskt hva som er liv laga enn å tviholde på det vi aldri har vært spesielt gode på - eller det som forholdene har gjort nytteløst.
