Urban bombe

Sjokkbølgene stanset ikke ved den definerte sikkerhetssonen omkring industriområdet heller. Den industrielle bomben befant seg i hjertet av en bebyggelse som teller 600.000 mennesker, fem kilometer sør for sentrum av byen.Blodig sjokk

Sjokkbølgene spredte seg til motorveien hvor bilister i fire felt ble rammet av det enorme trykket og rester av metall og betong som falt ned. Tusenvis av hjem i en omkrets på 30 kilometer ble hjemsøkt. En pensjonist som sto på badet og barberte seg, ble dolket av en glasslanse og døde.

I samme nabolag ble ei oldemor drept av vinduet sitt omformet til missil. I en forretning døde en mann mens han kjøpte ei vannkran og pakninger. Fasiten etter ulykken er blodig: 29 mennesker ble drept og 2442 såret. Kuttet av glass, knust av metall eller betong, skadd i øyne, lunger, trommehinner eller av indre blødninger. 27.000 hjem ble ubeboelige – 12.000 offentlige og 15.000 private. 6.000 boliger har ubotelige skader. 69 av 184 skoler ble herjet, og tre av dem ble fullstendig ødelagt.

Det anslås at ødeleggelsene kommer til å koste forsikringsselskapene mer enn 6 milliarder franc. Statsminister Lionel Jospin har etter katastrofen lovet halvannen milliard franc til sin hjemby Toulouse. Pengene skal i første rekke gå til reparasjoner og nybygging av boliger, skoler (inkludert universiteter og høgskoler) og sykehus.

Offisielt ei ulykke

Av fabrikken til Grande-Paroisse er det bare igjen en fontene ved rundkjøringen ved inngangen. Bak er 70 hektar metallskog lagt øde av stormen fra eksplosjonen. Et femti meter bredt og fem meter dypt krater har erstattet lagerbygningen etter det som ifølge statsadvokat Michel Bréard var ei ulykke.

Men etterforskningen har så langt ikke klart å finne ut hva som fikk 300 tonn ammoniumnitrat lagret i en hangar til å eksplodere. Stoffet er i utgangspunktet trygt, men det kan bli eksplosivt dersom det forurenses med uorganiske materialer. Likevel må det tilføres energi for å sette i gang detonasjon.

Etterforskningen har avslørt flere uregelmessige forhold, blant annet at ammoniumnitrat i lageret var forurenset med andre nitrater og organiske stoffer. En lekkasje av saltsyre som ble stoppet med kalk og natriumkarbonat, står også sentralt i etterforskningen. Selv om slike forhold kan senke temperaturen for eksplosjon eller akselerere nedbrytingen, trengs det likevel en betydelig varmekilde for å sette i gang den eksplosive prosessen. Foreløpig har etterforskningen ikke klart å identifisere mekanismen som detonerte ammoniumnitratet.

Urban industri

Sjokkbølgene fra eksplosjonen spredte seg også langt inn i politikernes rekker. I flere tiår har de folkevalgte latt bebyggelse, forretninger og skoler vokse opp helt inntil murene til disse risikable fabrikkene, som byen til slutt har absorbert fullstendig. Miljøforkjempere har i mer enn tjue år advart myndighetene om den industrielle bomben, men til ingen nytte. Industriområdet er klassifisert etter det såkalte Seveso-direktivet, et EU-direktiv som skal forhindre industrielle storulykker. Det krever beskyttelsessoner hvor bygging er ulovlig. Sonen omkring den kjemiske industrien i Toulouse dekker om lag 600 hektar, mens eksplosjonen berørte et område på 3.000 hektar.

Og det omfatter bare sektoren hvor skadene har vært spesielt viktige, presiserer rådgiver Jean-Luc Moudenc ved Toulouses byplanleggingskontor overfor Le Monde. Sonen er bestemt på grunnlag av opplysninger fra bedriftene selv. Ifølge avisen tar ikke risikoanalysene hensyn til effektene av en eksplosjon, selv om mange av stoffene som brukes ved fabrikkene internt rapporteres som eksplosive.

Norske buffersoner

I Norge finnes om lag 25 industrianlegg som per definisjon er potensielt utsatt for storulykker.

Seveso-direktivet er implementert i den norske storulykkesforskriften, men vårt lovverk stopper ikke med det.

I Norge har vi et strengere regelverk. Lov om brannfarlige varer kom i 1971, og den sier at virksomheter av en viss størrelse skal ha tillatelse fra myndighetene for å oppbevare brannfarlige og eksplosjonsfarlige stoffer. Alle anlegg som omfattes av slike krav, skal være omgitt av sikringsfelt for å beskytte omgivelsene, opplyser avdelingsdirektør Terje Olav Austerheim i Direktoratet for brann- og eksplosjonsvern (DBE).

Innenfor sikringsfeltene skal virksomhetene ha full kontroll - samfunnet skal ikke få spise seg for langt inn . Buffersonene rundt farlige områder kan være alt fra 20 til flere hundre meter. Størrelsen avgjøres ut fra mulige hendelser, men analysene tar ikke utgangspunkt i de verst tenkelige. Konsekvensvurderinger hører også med når sikkerhetssonene skal fastsettes.

Vi tillater for eksempel en offentlig vei nærmere et anlegg enn en skole, blant annet fordi en vei gir mulighet for å evakuere hvis det skjer noe.

Bedriftene har sjøl ansvaret for å oppgi hva de har, mens myndighetene følger opp med årlige tilsyn.

Vi anser at vi har rimelig god grunn til å mene at sikkerheten er ivaretatt, men når man jobber med sikkerhet, lærer man at man aldri skal si aldri, understreker Austerheim.