Uforståelig bråk om nasjonale prøver





Skoleelever boikottet i forrige uke nasjonale prøver. Flere elevorganisasjoner mener fokuset på de ulike skolers resultater på slike prøver, er en uting. Utdanningsministeren har støttespillere i sitt ønske om større kvalitetsfokus, hvor måling og evaluering anses som en del av veien å gå for å øke elevenes og skolenes faglige nivå. Likevel støttes boikotten av en betydelig del av norsk lærerstand.

Vi som har barn i skolepliktig alder vet at motivasjon for læring ikke avhenger av hvorvidt det gjennomføres nasjonale evalueringsprøver eller ikke. I stedet ser vi at det å fremelske og stimulere barnas naturlige nysgjerrighet og læretrang, er nøkkelen til lærevillige barn.

Problemet oppstår når aktører i skoledebatten tror det er en motsetning mellom det å stille krav og det å bygge de pedagogiske prinsipper rundt barnas positive læretrang. Når motstanderne av nasjonale prøver argumenterer med at dette vil medføre uthenging av svakere skoler og elever, og gi oss en kaldere skole, begynner jeg å lure. Jeg har opplevd miljøer hvor prestasjoner er i fokus, men kan ikke skjønne at disse miljøene er "kaldere" enn andre. Tvert om virker det som klare krav og forventninger skaper inkluderende og motiverende miljøer, fordi det å vite hvilke mål en jobber for, skaper trygghet og selvtillit. Barna er i alle tilfelle tidlig opptatt av hvem som er "flinke" og "mindre flinke" – eller hvilken skole det er "lurt" å gå på. Åpne evalueringer er nok klart å foretrekke fremfor den indre uformelle justis, som likevel etableres.

Når statsråden i tillegg forsiktig ymter frampå om at også barnehagene kan legge inn noen mål om læring, blir det bråk. I stedet for å hyle opp om dette, burde vi rope varsku om all utilfredsstilt nysgjerrighet barna opplever. Finnes det bedre motivasjonsdreper enn utallige ganger å få vite at "det må du vente med å lære til du blir eldre"?

På samme måte stusser jeg på andres rop om å få tilbake den "gamle skolen". Enveiskommunikasjon og pugging gjorde nok arbeidsdagen lettere for mange lærere. At barna i gamle dager raskere tok 8-gangen på rams, kan nok også hende. Samarbeids- og vurderingsevnen, kompetanse til selv å finne frem i informasjonsjungelen, samt forståelse for hvorfor det er lurt å kunne 8-gangen, dyrkes ikke frem med barn som passive mottakere på rette pulterader. I forhold til dette har skolen gjort kvantesprang de siste 15-20 år.

Spørsmålet er ikke om "den gamle" eller "den nye" skole er den rette. Spørsmålet er hvordan vi kan få forståelse for at kvalitets- og kunnskapsskolen er kritisk for om Norge i fremtiden vil kunne opprettholde dagens samfunns- og levestandard. Samtidig er det et spørsmål om hvordan vi bruker dagens moderne pedagogiske prinsipper for å få dette til. Kanskje skolen burde se på hvordan våre idrettsutøvere kombinerer det å arbeide mot klare mål, med hver dag å utføre de nødvendige treningsøkter med stor lyst og indre motivasjon? Eller hvordan de beste bruker kollektivet til å hjelpe den enkelte fremover?

Så en henstilling til de boikottende elever: Vær heller takknemlig for at det politiske miljøet endelig har forstått viktigheten av, og virker å satse på, kompetanseskolen. Kanskje gjør nettopp dette at de unge, i kraft av sin kompetanse, senere i livet kan få mange muligheter uten å måtte bruke lugubre metoder enkelte av dagens aktører ser seg nødt til å benytte. Å lykkes i kraft av sine ferdigheter er tross alt mye morsommere enn ved smøring og uheldig kameraderi.





Tommy Rudihagen

Ansvarlig redaktør